Ukas Idiot Uke 43: Alexander Fleming

Her en kveld satt jeg og så på Nosferatu the Vampire/konsumerte en Duvel/tegnet opp byggeplanen for en ny synagoge på Elverum da det plutselig gikk opp for meg hvilket tap for estetikken fraværet av pest representerer. Det finnes knapt et ord i verden som drypper mer av innhold, som er så tettpakket med mening og konsentrat. Det er et vakkert ord, ingen tvil om det. Og hva har vi gjort? Jo, vi har gått hen og nærmest utryddet den. Som europeer skal man være ekstremt heldig om man klarer å pådra seg den minste byll, noe som har gitt opphavet til utallige böhmiske folkesanger, blant annet klassikeren "Den som levde i en tid med pest/som slapp å ty til latter og Hest". Men jeg skriver ikke dette for å mimre over 1349, jeg skriver det for å plassere skylden på en verden i endring der den bør være. Jeg ønsker å fortelle sannheten om Alexander Fleming.

Da den unge Alexander vokste opp i Kroatia på 1700-tallet, midt under det som gikk under navnet "Den mørke middelalderen", var verden et spennende sted med drager, riddere, bortførte prinsesser med en lite dokumentert men likefullt høyst reell hang til sodomi, et utall jøder spredd over hele Europa med de utfordringer det representerte og sykdom nok til at arbeiderklassen kunne se frem mot den daglige reisen til bomullsfabrikken med spenning. Hvem ville begynne å hoste nettopp denne dagen? Europa var et uhørt fargerikt kontinent, noe som gjenspeiler seg i all den vakre kunsten og litteraturen som illustrerer perioden med kirurgisk presisjon for ettertiden. Men dette var ikke nok for Fleming, sønn av en omreisende jødisk kjøpmann og en slavisk prostituert. "Live fast, die young" var et ukjent og uvelkomment begrep for denne kjetteren, hvis homofile kjerneverdier var trygghet, kjærlighet og god helse.

I sin kamp mot malerisk samfunn inngikk Fleming en pakt med Martin Luther, Belsebub og Frans av Asissi. Martin Luther spikret opp stillingsannonser som søkte etter "dyktige jøder for godt betalt arbeid i idylliske omgivelser i og rundt Transylvania" på hver kirkedør i hele Balkan, Fleming bedrev okkulte eksperimenter med jødeblod i Frans av Asissis kloster i den gudsforlatte Asissi-regionen i Ukraina mens Belsebub velsignet det hele gjennom å kaste demoniske forbannelser over eksperimentet. Sammen jobbet de mot et felles mål: Å fremstille antibiotika.

Gode krefter ble satt inn for å stoppe denne heretiske aktiviteten. De sagnomsuste Korstogene, med Tempelridderne i spissen, var et initiativ fra kongen i Portugal, Issam den Milde, et heftig forsøk på å bevare den regjerende verdensordning og hindre Den Onde Akse i å nå sitt farlige mål. Den samtidige tenkeren Friedrich Nietzsche uttalte, som vanlig forut for sin tid, at om man lykkes med å fremstille antibiotika av jødeblod ville man gå gudløse tider i møte. Men alle advarsler og positive initiativ rant ut i sanden. I 1726 presenterte Alexander Fleming "Penicilin" for det åpne legemiddelmarkedet, navnet med tydelig henblikk på hans eget mannlige kjønnslem.

Mennesket har alltid vært en svak rase, og når produktet først var tilgjengelig var det mange som falt for fristelsen. Resultatet var en sterk nedgang for sykdommer som pest, spanskesyke, tyfus og koldbrann. Konsekvensene opplever vi på kroppen idag, der våre døtre poserer uten verken klær eller bluferdighet på fremsiden av jødiske magasiner for så lite som en pakke Kent Menthol. Og alt dette takket være en sønn av en omreisende sionitt og en slavisk prostituert. Takk skal du ha, Alexander.