Ukas Idiot Uke 41: Idol-Jens

Sist uke fikk jeg et brev som jeg liker å lese opp høyt. «Hei du som skriver Ukas Idiot. Jeg er innom bloggen din tre ganger i uken og jeg fryder meg så til de -grader-! Jeg har lest opp utdrag fra ditt forfatterskap til alle venninnene mine, og du har blitt et lite fenomem her i Namsos. Du har ikke vurdert å bli forfatter på heltid? Kjærlig hilsen Berit». Først av alt så lurer jeg på hvordan du fant adressen til huset jeg bor i, men for å gå over til spørsmålet ditt så er svaret mitt et kontant nei. Sannheten er at jeg får mer glede ut av jobben min enn jeg noensinne vil få ut av skrive. Jeg jobber som støttekontakt for mennesker med cerebral parese, og gjennom den jobben har jeg fått mange sterke vennskap jeg ellers ville vært foruten. Jeg hadde ikke fortalt om dette hvis det ikke hadde hatt en direkte sammenheng med hvorfor adamseplet mitt ble trykket ned i spiserøret av en dørvakt fra Cacadu i går natt.

Den kontaktrengende jeg liker aller best heter Vemund, en livsglad liten knekt med en helt uforståelig vestlandsdialekt. Han er ikke så preget av CP som mine andre venner er. Det som skiller han ifra andre mennesker er at han trenger hjelp til å pusse tennene sine hvis han allerede er sliten i armene, samt at talen hans er rimelig slurvete. Selv om ingen mennesker egentlig kan forstå hva han sier så har han to gode venner i verden, en sykelig overvektig sykkeltyv fra Chile og en loppebefengt kunstmaler som pendler fra Plata til ateleriet sitt to ganger om dagen. De er gode mennesker, tross alt.

Jeg befant meg på Internasjonalen og sippet på en Erdinger mens jeg ventet på at Vemund skulle møte meg til avtalt tid. Vemund kom uvanlig selvsikkert forbi køen og inn gjennom døra i en flokk med velkledde mennesker. Det var Idol-Jens, tre bandmedlemmer fra Paraplyene, og de to nevnte vennene til CP-offeret. Vemund og Idol-Jens hadde vært på hils på et buss-stopp de begge pleide å stå på i Voss for åtte år siden, og på bakgrunn av sistnevntes nylige suksess skulle de skåle for gamle tider. De så rett foran seg og travet opp trappa til toalettet. I tro om at det var snakk om et kort ærend så gikk jeg uvitende tilbake til det gylne glasset og satte meg til å vente.

To øl og mye forvirring senere gikk jeg på leting i andre etasje og fant de bak den røde gardinen. Idol-Jens åpnet tre flasker Dom Perignon, mens kunstmaleren gjorde seg flid med å fingre hun blonde fra Paraplyene som jeg alltid glemmer navnet på. Jeg trakk gardinen til side og hilste hjertelig på alle. Alle så ned i gulvet og snakket lavt til hverandre uten å se på meg. Til slutt stanset alt snakket og det eneste jeg kunne høre var suset fra gløden i crack-pipa til Roger “Hestefjes” Amundsen, bassist i Paraplyene. Vemund ga meg et anstrengt beskjemt blikk og brøt innseglet. «Det er nok ikke plass til flere. Du får nesten gå ut av rommet og ha det morsomt der nede i første etasje.» Idol-Jens smilte, og tjukkasen fra Chile latet som han ikke visste hvem jeg var. Mine herrer: Jeg brast ut i gråt.

Med anklene nede på gulvet skrek jeg «I AM NOT AN ANIMAL!» med skjelven, lys stemme. Slim gikk ned i halsen min og jeg skrek som en hyene til jeg ble fulgt ned trappa med en fast klo. Nedbrutt gikk jeg på galeien på mine to ustødige bein og ble skyldig i skadeverk for 4.500 kroner.

Jeg hater deg, Idol-Jens. Du stjeler ikke vennene mine ustraffet. Jeg gir faen i musikken din, jeg skal ikke snakke om den, jeg skal tenne på huset til foreldrene dine når det er mørkt ute. Den neste gangen jeg ser deg skal jeg gi deg albue i det lange trynet ditt til skinnjakka di er full av blod. Jeg skal drepe deg.