Ukas Idiot 2 Uke 41: Vicente Modahl

Vicente Modahl, manageren til den åpenbart lett manipulerbare/litt sakte tenkende artisten Stella Mwangi, har den siste tiden blamert seg så til de grader i det offentlige rom at han tvinger redaksjonen bak Ukas Idiot til å gå på tvers av sine vanligvis så trygge og pertentlige moralske rammer og tillate at antallet idioter denne uka fordobles. Vi beklager den forvirring og kanskje til og med fortvilelse dette nødvendigvis kommer til å føre med seg for enkelte av dere, men ønsker samtidig å sette fokus på at vi er glade i dere, og at det dessverre ikke var noen vei utenom dette etiske overtrampet.

I siste nummer av "Natt og Dag" bedriver Andreas Øverland, anmelder i tøyet, domfellelse over Stella Mwangis debutalbum, hvis tittel han forøvrig ikke liker. I motsetning til en rekke andre anmeldere er han ikke videre overlykkelig i sin omtale av det musikalske innholdet, og ved enkelte tilfeller bruker han ord og formuleringer så krasse at man kunne fristes til å tro at han rett og slett ikke liker det. Dette faller nevnte Modahl tungt for brystet, så tungt at han kommer i skade for å vikle dømmekraften inn i skolissene på vei til kontoret denne dagen i oktober som kommer til å vise seg så skjebnesvanger for en rekke menneskers syn på hans kognitive kapabilitet.

Som en følge av denne uheldige episoden med skolissene og dømmekraften kommer det utover dagen en rekke uttalelser fra Vicente Modahls munn, og det er disse som er grunnlaget for kåringen av ham som Ukas Idiot. Jeg ønsker å begynne forsiktig, med å ta opp utsagnet

"- Vi har ingen problemer med områdene der han skriver om låtene hennes, og kritikken mot musikken er helt ok. Men han kan ikke skrive at Stella er en dårlig artist bare på bakgrunn av at han mener tittelen er dårlig."

Her illustrerer norske musikkmanageres svar på konseptet "vortesvin" at han ikke er den beste tolkeren i sitt årskull, da han forveksler Øverlands utsagn om at Stellas album er håpløst titulert med et ikke-eksisterende utsagn om at Stella er en dårlig artist bare på bakgrunn av at han mener tittelen er dårlig. Hvilket selvsagt er en feil man gjerne gjør, noe jeg selv fikk erfare da jeg i forrige uke satte tennene i et kokt egg fullstendig overbevist om at det var halsen til en femten år gammel jomfru jeg hadde foran meg. Men nå er det engang sånn at han har en jobb og jeg ikke, så jeg føler ikke at det er hårreisende å stille spørsmål rundt om han som en profesjonell aktør tenkte seg godt nok om før han kom med sine utsagn rundt sin tolkning av diverse utsagn.

Videre følger et gullkorn jeg setter spesielt stor pris på:

"- Vi reagerer på at han mener det er mangel på personlig uttrykk og sjel. Tekstene handler blant annet om drapene i Kenya. Hvis ikke det er følelser, så har jeg vanskelig for å forstå hva han mener."

For å illustrere min avsky for logikken bak dette utsagnet tenkte jeg å gjøre to ting: Først skal jeg holde pusten i fem minutter for å på min egen måte demonstrere mot irrasjonell argumentasjon i managerbransjen og slik forhåpentligvis utgjøre en forskjell i den store sammenhengen. Deretter følger lanseringen av min nyeste poetiske verk, som handler om alvorlig sykdom i kjernefamilien. Her kommer det:

MAMMA! roper jeg

host host
ja min sønn

JEG SYNES AIDS ER EN UTING

host host
jeg også min sønn
det er en uting, spesielt når man blir forkjølet


Jeg ønsker også å lansere mine planer om å sette skapet på plass overfor enhver litteraturanmelder som kunne komme til å stemple dette poetiske verket som sjelløst, med hjemmel i Vicente Modahls Bibel for Sjelelig Innhold, kapittel 4, vers 16. Til sist har vi det salige paradokset i at den her i lite rosende ordelag nevnte manageren beskylder Andreas Øverland for å gå ut over sitt mandat i anmeldelsen ved å bevege seg inn på personangrepenes tyrefekterarena, noe det virker tydelig for mennesker som kan lese og tolke samtidig at Andreas Øverland ikke har gjort, for deretter å selv komme med det mest umotiverte personangrepet jeg har sett siden min tidligere samboer og nå medredaktør her i Ukas Idiot holdt på å drepe en av våre nye naboer med et karatespark i halsen under en svært underholdende innflytningsfest.

Her skulle jeg egentlig ha snekret sammen noe som kunne minne om en konklusjon av teksten, men idag mer enn noengang føler jeg at innholdet taler for seg selv på en måte som ingen oppsummering kan forsterke. Ha en fin dag.