Ukas Ønskereprise på Filmklubben Uke 7: Free Willy

Først vil jeg si noe til Lars Fr. H. Svendsen. Hør litt på denne: http://www.newmixes.com/alex_kidd-essential_mix-sat-05-17-2008.html det vil gjøre deg godt.

Så til poenget.

Det blåser en vind over kontinentet. En liten snok av en vind som har blåst på meg så alt for lenge nå. Fra Augustin via Kant til samtidige tenkere som Thomas Hylland Eriksen, "mannen med koldbrann" og nevnte Svendsen. Alle prøver de å prakke på meg et 4 ukers gratis abonnement på Det Glade Budskap. Tvangsfore meg som en fransk oppdrettsgås. En forvirret smørbukk i bur. Men jeg lar meg ikke lure av retorikk og myke karameller. I'm not buying!

En Paul Davis skriver i magasinet Foreign Policys føljetong The Worlds Most Dangerous Ideas: "You don’t have to read this article. But if you do, could you have chosen otherwise? You probably feel that you were free to skip over it, but were you? Belief in some measure of free will is common to all cultures and a large part of what makes us human. It is also fundamental to our ethical and legal systems. Yet today’s scientists and philosophers are busily chipping away at this social pillar—apparently without thinking about what might replace it." Nye toner av den samme gamle jazzen. Resultatorientert tankegang. Tenk hvis! Jorda kan ikke være rund, tenk på konsekvensene! Tyngdekraft? Nei uff, det blir slitsomt for stakkars bestefar, finn på noe koseligere. Det høres mistenkelig ut som religion i mine ører. Eller ønsketenkning som det heter der jeg kommer fra. Og det er nettopp dette jeg tror de holder på med. Ønsketenkning.

Davis fortsetter: "What they question is a folk psychology that goes something like this: Inside each of us is a self, a conscious agent who both observes the world and makes decisions. In some cases (though perhaps not all), this agent has a measure of choice and control over his or her actions. From this simple model of human agency flow the familiar notions of responsibility, guilt, blame, and credit. The law, for example, makes a clear distinction between a criminal act carried out by a person under hypnosis or while sleepwalking, and a crime committed in a state of normal awareness with full knowledge of the consequences. All this may seem like common sense, but philosophers and writers have questioned it for centuries—and the attack is gathering speed."

Det er altså selve kjernen av vår eksistens som er oppe til debatt. Vårt livsgrunnlag og vår livsløgn. Viljen, den frie sådan, har i tusener av år med hell blitt bevoktet fra et hvert sjofelt bakholdsangrep av en vollgrav fylt med hensynsløse krokodiller.

Monoteistene forteller oss at vi er frie til å følge Guds ord og på den måten sikre oss frelse og et evig liv. Gud er allmektig, men vi er FRIE til å velge mellom rett og galt. Idioti, selvsagt, men mennesker som tror på flyvende spaghetti-monstre er idioter, og om jeg kastet tid bort på dem ville jeg også mutert om til en selv, fortere enn jeg hadde rukket å slå opp hva "Synechdoche" betyr.

Kunsten. Kunstnerene. Med utstrakt hånd har de satt seg utenfor tempelet og bedt om almisser fra deg og meg for å tjene oss i kampen mot løgn og meningsløshet. Og de har tjent oss vel. De har fylt oss med latter og tårer og en følelse av mening. Men på et punkt har de sviktet monumentalt; de har ikke bragt oss et skritt nærmere sannheten. De har ikke virkelig prøvd å krysse vollgraven, men også disse skal vi unnskylde for denne gang. Det er bare å ta en titt på smuglesning.no eller en hvilken som helst annen formidler av kultur på internett, så ser du hvilket kaos som råder i samtidskunsten. De har rett og slett ikke tid eller overskudd til å gi seg i kast med løgn og sannhet akkurat nå, og det må vi respektere.

Vitenskapen derimot. Vitenskapen, med alle sine vitenskapsmenn, har ingen unnskyldning.

Denne uken fyller vitenskapsmannen Charles Darwin 200 år og i den forbindelse dukker det en rekke -osofer og -ologer opp i avisene for å vise farger. En av disse er Erik Tunstad, anerkjent biolog i det norske universitetsmiljø. Og han har gode poenger. Under banneret "Frykten for Darwin" legger han debatten rundt kreasjonisme vs evolusjon død en gang for alle som nummer xxxxxxx i rekken ("bevisene er uomtvistelige" osv). Han velger i stedet å fokusere på motivene og dertil argumentasjonen fra de Darwin-kritiske iblant oss, og de mange logiske bristene i denne. Evolusjon fører til "nazisme, kommunisme, imperialisme, ateisme, humanisme, rasisme, sjåvensime, matrialisme, stoffmisbruk, barnemishandling, slaveri og abort" heter det i Tunstads oppsummering av evolusjonsmotstanderenes innvendinger, og han snakker om hvordan håret hans gråner når voksne mennesker som Hylland Eriksen ymter frempå med at de negative konsekvensene av virkeligheten i seg selv gjør virkeligheten mindre virkelig. Han kan ikke skjønne at evolusjonsmedaljens bakside - "frykten for at samfunnet vil gå til helvete dersom vi innrømmer at vi bare er dyr" - skal være et plausibelt motargument i en vitenskapelig diskusjon, hvilket han selvsagt har helt rett i. Moralske innvendinger har selvsagt aldri noe i noen som helst i en diskusjon å gjøre.

Han kunne like gjerne bare sagt at evolusjon leder til DETERMINisme, for skal man tro Paul Davis fra anerkjente FP Magazine, er determinisme den virkelige enden på visa. En tilbakevisning av den frie vilje vil frita alle for enhver form for ansvar og dette vil velte verdenssamfunnet slik vi kjenner det.

Nå skal heller ikke jeg kaste meg direkte inn i debatten om rett/galt - fri/ufri, for en hver idiot skjønner at vi ikke blir født med en selvstendig kjerne som kan ta selvstendige valg og legitimere enn såkalt FRI VILJE. Det er ikke noe å diskutere. Jeg velger derimot heller, som Tunstad, å 1) ta for meg den retorikken som Davis tar i bruk for å tvinge gjennom et budskap om at verdens farligste idé er å gi slipp på den falske friheten, 2) kaste noen baller opp i luften angående hvor farlig denne ideen egentlig er, og 3) stille meg spørsmålet om hvorfor den mangelfulle motargumentasjonen anledning determinisme ikke møter den samme ildkraften fra nettopp Tunstad og hans menn, som den de bringer med seg inn i debatten når Darwin er under beskytning.

1) RETORIKKEN SOM GIKK I BUTIKKEN UTEN Å BETALE FOR SEG

"Belief in some measure of free will is common to all cultures and a large part of what makes us human. It is also fundamental to our ethical and legal systems. Yet today’s scientists and philosophers are busily chipping away at this social pillar—apparently without thinking about what might replace it."

La oss lukke våre ytre øyne og bruke vårt indre øre til å høre hva Davis egentlig sier. "Uten en tro på fri vilje er vi ikke mennsker", sier Davis. Noe som selvsagt er det rene sjøsprøyt. Gjennom tusener av år har vi oppdaget og avdekket nye ting ved oss selv, og gjennom like mange år har vi vært livredde for at disse nye oppdagelsene vil bety slutten på mennesket slik vi kjenner det. Penicillin, evolusjon, ateisme, jordrundhet og tyngdekraft. Alle ideer som har fått tilnavnet kryptonitt av sin samtid, men felles for dem alle er først og fremst at de sakte men sikkert også har blitt absorbert, godtatt og tilpasset samfunnet. Og vi har tilpasset oss dem, uten at vi av den grunn har mistet følelsen av å være mennesker, mer enn hva som godt er. Reaksjonære krefter i USA kan spytte så mange milliarder de vil inn i filmer som Matrix og Equilibrium, men på sikt vil vi sannsynligvis ikke skremmes bort fra annet enn Keanu Reeves i BluRay-kvalitet. Av historien bør vi snart ha lært at framtiden for dem som lever i den alltid vil fortone seg som den naturligste måten å leve på, hvor ugudelig den enn måtte se ut med fordums øyne.

Fundamentet i vårt moralske og juridiske system vil falle til grunnen, fortsetter Davis, og med det kan han vel ikke mene annet enn at hans frykter for rettsapparatets fremtid. Men som kreasjonistene beveger Davis seg her inn i et ytterst naivt/utspekulert (stryk det som ikke passer) landskap av retoriske virkemidler. Her handler det nemlig ikke om hvorfor fri vilje er en realitet, men snarere om hva som kommer til å skje hvis vi begynner å tro på noe annet. Som kreasjonistene har han gitt opp å kjempe sin sak på en vitenskapelig plattform allerede før han har begynt, og fra første stund valgt å henvende seg til mottakers følelser. "Tenk hvis DIN datter blir VOLDTATT og GJERNINGSMANNEN får gå FRI fordi DU valgte å stemme NEI til FRI VILJE tilbake i 2067!". I likhet med kreasjonistene gjaller Davis' budskap i dette jubileumsår som et ekko fra en tid vi helst vil glemme, med spanske inkvisisjoner og det som verre var. En tid der "hvorfor" måtte vike plassen for "derfor", og der fornuft ble ofret på de indokterinerte følelsers blodige alter. Determinsime leder kanskje til både apartheid, stoffmisbruk og gruppevoldtekt (selv om jeg tviler, se 2), men det er ikke vitenskapelige motargumenter.

2) EN TITT I KRYSTALLKULEN

Den norske filosofen Lars Fr. H. Svendsen greier ut som sitt syn på tema skyld i boka "Ondskapens Filosofi" og heller ikke her får ørene gå fri fra den resultatorienterte jazzen til Miles Davis' tonedøve navnebror. "Hvis ikke Hitler kan kalles ond, hva blir det neste?" spør han seg selv i en jungel av kildehenvisninger og sirkelargumentasjon ("Baudrillard skriver ditt og datt, ergo er verden sånn og sånn"). Det er tydelig at skyldspørsmålet forsyner seg av en stor del av kaka når stilling skal tas i anledning fri/ufri vilje, naturlig nok, men hvem har sagt at en handling ikke kan straffes i en verden hvor determinsime er konsensus? Er det umulig å tenke seg at "usyldige" mennesker blir straffet for uønsket adferd, fordi rasjonalismen har operert bort det oppkonstruerte begrepet skyld? Nei, det er selvsagt ikke umulig. Hver dag blir hundretusenvis av uskyldige mennesker straffet i form av å bli født inn i diverse ublide tilværelser: voldelige far, Afrika, nabolag med mange vepsebol osv. Å hengi seg til et syn på verden hvor alle handlinger kommer som en konsekvens av ytre påvirkning og stimulans, betyr ikke dermed at man ikke kan reagere på disse handlingene ut i fra logikken "man kan ikke straffe uskyldige mennesker". Selvsagt kan man straffe en drapsmann også i et deterministisk samfunn, selv om eufemistiske prossesser på kort tid hadde endret ordlyden fra "å straffe" til noe i nærheten av "å reparere".

Og har det nåverende systemet for håndetring av juridiske anliggender egentlig utnyttet sitt fulle potensiale? Eller er det mulig å se på det halvfulle glasset og tenke at det faktisk kan fylles opp med både vin, vann og juice laget på tropiske frukter som enda ikke har sett samtidens sollys? Jeg tror det. Om vi innser at individed ikke har frihet til å ta selvstendige valg uavhengig av utenforsående agenters påvirkning, vil et rettsapparat kanskje endelig kunne fokusere 100% på det som faktisk er poenget med systemet i første om gang: å rehabilitere. Med begreper som hevn og gjenopprettelse av rettferd på skraphaugen kan ofre og andre pårørende blåse damp med squashracketen i stedet for i rettsalen, mens lovens lange bein og armer kan frigjøre enda flere ressurser i kampen for å identifisere årsaken til ugjerningen og deretter reparere gjerningsmannen så fort og effektivt som mulig. Dette høres kanskje ut som en morbid fremtidsvisjon i landskapet Clockwork Orange/1984, men det er fordi man glemmer at fæle nålemaskiner i øyet erstattes av koselige gamle damer fra helsesektoren som peker og sier "hva tenker du når du ser denne firkanten?" Uten Gud skulle vi visstnok ende opp som kannibalske zombier uten forhud, men vi kom ikke stort nærmere en slik profeti enn "You Got a Zombie invitation" på Facebook. Uten fri vilje står vi sannsynligvis ikke i fare for stort annet enn små regelendringer på 30 km fellestart i skiskyting, samt kosmetiske økninger i rusbruk blant 12-åringer med alkoholiserte foreldre. Og hvis det skulle vise å få mer alvorlige ringvirkninger enn som så, ja da finner vi sikkert ut av det også. Slik som vi alltid har gjort.

3) HVOR ER ALLE HELTENE?

Så hvorfor føler jeg meg så sørgelig alene i kampen mot "argumentasjon med hareskår"? Hvor er Tunstad, Try, Gilbert og Behn? Hvor er Darwin når man virkelig trenger han? Min teori er at de alle holder den for kjær, den frie viljen. Determinismens største problem er at ingen vil vie sitt liv til å kjempe for en filosofi som i kraft av å være sann underkjenner hele livsverket: "På vegne av alle de milliardene med mennesker som opp i gjennom historien har utført handlinger som har ført til at du har kunnet ferdigstille din doktorgrad om determinsme vil du, Arnljot Fredrik Snåsnes, bli tildelt Nobels Fysikkpris, vi er glade for at tilfeldighetenes gang valgte din kropp som bolig for disse ideer." En verden hvor ingen egentlig kan tilegnes noen som helst kreditt for sine bragder har åpenbare nedsider sett med ignorante samtidsbriller, men også sine klare fordeler. En Hitler ville feks aldri innvadert Polen med viten om at han måtte ha delt den tvilsomme æren med en sommerfugleffekt infisert av homoseksuelle og jødiske larver, og Lars Svendsen hadde ikke plaget oss med brillosofien sin om han ikke ene og alene hadde kunnet tatt æren for å kategorisere alle kildehenvisningene.

Ukas Ungdommelige Røst Uke 7: Skjellsordet på Gata

Min far ringte fredag kveld. Jeg lå på divanen inntullet i et Rørospledd med en tampong eplesprit i rektum og risset Hamsuns nekrolog over Hitler i en treplate for å koble av etter arbeidsdagen. Tok motvillig telefonen. - Sønn, sa faren min. - Du blir med meg til Auschwitz.

Da telefonsamtalen var over ble jeg sittende og vri kniven rastløst i punktumet etter den vakre setningen "Hans historiske skjebne var den at han virket i en tid av den eksempelløseste raahet, som tilslut feldte han". Roen var borte. Hodet svirret av den snikende alkoholrusen og en akutt rekke spørsmål. Faren min vil ha meg med til Polen, under påskudd av å få bilen sin lakkert billig - noen drittunger hadde sprayet HOREKUNDE langs hele sjåførsiden. Og mens de underbetalte tok seg av problemet skulle vi lære av historien, som han så fint formulerte det.

Forklaringen fant jeg i Morgenbladet neste morgen. Ukas forside bebreider norske ungdommer for å ha tatt i bruk et nytt skjellsord: "JØDE". En nyhet funnet verdig krigstyper, i en font som skal vekke assosiasjoner til avisas gullalder på trettitallet. De har klistret på noen bilder av krystallnattaktig karakter, og spør: Blomstrer antisemittismen? For å finne svar tok journalistene "t-banen til Oslos østkant". Ingen de møtte var villig til å røre sakens kjerne med pinsett. Derfor vil jeg herved frivillig stå fram som en flittig bruker av skjellsordet "Jøde". Lenge før Gaza ble den nye vinen begynte jeg som en sann progressiv norsk ungdom å flørte med antisemittisme såvel som Trotskjisme i mine forsøk på å finne bærekraftige strofer til å skjelle ut TV-fjes og utbrytere fra Arbeiderparitet.


Selv er jeg ikke i stand til å se forskjell på en jøde og en tater, og rase er et kategoriseringsprinsipp som interesser meg mindre enn munnhygiene. Jeg finner det faktisk så uproblematisk å sjonglere mine oppfatninger av Israel, Adolf Eichman, Knut Hamsun, Lou Reed og den vandrende jøden i gata mi at jeg ofte kjeder meg og må ty til spikking for å komme gjennom kveldene. Det er norske medier som kjemper en hard kamp for at ordet jøde for alltid skal forbindes med gasskamre og glasskår. Selvfølgelig får jeg lyst til å skrike jødesvin etter søppeltømmerne og pisse hakekors i fryseren og voldta løshunder når jeg leser den rabiat reaksjonære rallingen som regjerer i debattspaltene hver gang temaet streifer andre verdenskrig. All saklig kritikk blir likevel avfeid "av hensyn til ofrene". Erling Fossen ymtet forsiktig frampå før jul om at Max Manus og Kjakan Sønstebys heltedåder muligens ikke var utslagsgivenede for krigens utfall, og først og fremst bidro til å få sivile nordmenn drept. Han ble lynsjet for å forsøke å ødelegge julestemningen til norske kinogjengere. "Fossen må holde kjeft", uttalte vår nyeste nasjonalhelt Axel Hennie til Dagbladet. Alle veit hvor Hennie hadde stått hvis han var ung på trettitallet. Det er helt greit. Jeg hadde sikkert stått der selv. Jeg påberoper meg ingenting. Men jeg vil gjerne se en debatt der alle begynner med å vedkjenne at også de kunne skuffet levende spedbarn inn i en ovn under de rette omstendighetene, før noen snakker mer om historieløshet.

I Grimstad ble det nylig vedtatt å kalle opp en gate etter Knut Hamsun - inntil man fant ut at to slektninger av noen som bor i gata ble sendt i konsentrasjonsleir under krigen. Jeg håper jeg har leverflekker på forhuden før jeg forstår hvorfor noen skal skånes for navnet til norges største forfatter. Ville det ikke vært et bedre kompromiss å reise statuer av Hamsun som gjør nazihilsen utenfor bibliotekene i hele landet? Nå skal han isteden få en plass i Grimstad sentrum, vedtatt med 18 mot 17 stemmer i bystyret. Jeg ville heller sett bøkene hans brent på bål i gatene.

Selv ble jeg anorektiker etter å ha lest "Sult" på ungdomskolen, og har ikke turt å lese noen flere Hamsun-bøker. Jeg forholder meg utelukkende til Hitlernekrologen hans, som jeg kobler av med å risse i tre hver gang jeg kommer hjem fra jobben min i bokhandel. Det er blitt en nødvendighet. Mengden av norske titler om andre verdenskrig som passerer mellom hendene mine i løpet av en uke kunne nemlig drevet mer karakterfaste menn til å drukne seg i dødehavet. Jeg kan ikke forstå annet enn at den moralske lettfatteligheten og sjablongaktige estetikken har gjort andre verdenskrig til Harry Potter for historieinteresserte. "Jeg vannet Rinnans roser". Hold kjeft. Det er ikke mer å lære. Kom dere videre. Forstå at det er bedre å kalle farmoren sin en jøde fordi betasuppa er for kald og føle seg som en del av historien neste gang man åpner Morgenbladet.

Etter å ha vært i Auschwitz kunne jeg brukt skjellsordet med stødigere stemme enn noen gang. Men så er det er faen meg blitt mote. Jeg gidder ikke.

Ukas Veddemål Uke 7: "Hypokonder!" hostet Hypsen

Det skal lite til for å tirre Simen Holmsrud (aka Kamelen, den store Z), forfatter av tekster som Bangkok Syndrome og Den Ondes Paradoks. En av måtene du kan få Simen til å sende deg snurte tekstmeldinger resten av dagen på er å le veldig, veldig høyt hver gang han høylydt diagnostiserer seg selv med ADHD. Diagnosen kommer tross alt fra samme mann som konsekvent omtaler en forkjølelse som 'influensa', og som hevder selv at han har påbegynnende Parkinson fordi han spiste for mye Ecstacy da denslags var populært.

Selvfølgelig er han ikke selv klar over sitt eget massive hypokonderi, så vi satte tusen kroner på det og bestilte en legetime. Jeg kjører et lignende regime fra sist veddemål, selv om vi på en måte endte det hele i fryktelig fiasko (ikke fikk jeg skutt med noen rakettkaster heller). Hvis Ukas Idiot-leserne tipper korrekt utfall så vil Ukas Idiot publisere et lydopptak med undergrunnsbaronen Kasper "Neven" Johansen som rapper freestyle. Hvis dere tar feil vil vi gi dere en kollektiv avstraffelse ved å tapetsere hele bloggen med lemonparty.jpg. De fleste av leserne kjenner sikkert Kamelen fra andre arenaer enn Ukas Idiot og kan gjøre et overslag basert på inntrykkene sine. En av grunnene til å tro at Simen har ADHD er hans evige jag etter sensasjoner, samt at jeg ennå ikke har klart å fortelle han en historie uten at han har sett utålmodig & ulykkelig etter en veldig rask bil å kaste seg foran. Det er mulig det er fordi historiene mine er kjedelige, men jeg liker å innbille meg selv noe annet.

Stem i vei~~

Ukas Idiot Uke 6: Prins Siddharta Gautama

I mange år vokste jeg opp i den tro at buddhisme var en fredelig religion fra østen med minimalt potensiale for å plage meg eller mine i nevneverdig grad med verken voldelige misjoneringsaksjoner eller eksessive korstog på uønskede tidspunkter. Dette var før jeg satte meg på buss 501 fra Enebakk til Oslo for siste gang og bosatte meg i byen med de åtte hjerter.

"Les denne boken, du kommer til å elske den!" sa en venninne av en venninne til meg idet hun rakte meg et eksemplar av Eckhart Tolles "The Power of Now." Lite visste hun at budskapet i denne boken skulle vekke en irritasjon og en trang til motstandskamp hos meg som overgikk noen idealistisk følelse jeg tidligere hadde stiftet kjennskap med. Bestselgeren fra USA inneholdt en zen-buddhistisk suppe som på ingen måte ville vært særlig irriterende hadde det ikke vært for at et stort antall mennesker i landet Norge, der jeg ellers har stor tro på at vi er av en høyt mentalt utviklet rase, virker å omfavne dette budskapet som om det skulle vært sjokoladetrukket glamourmodell.

For noen dager satt jeg og koste meg med forvisningen av Charlie Kaufmans regidebut, "Synecdoche, New York", uten den minste mistanke om at det skabbete budskapet som har forfulgt meg gjennom utallige kanaler skulle vifte med sitt stygge ansikt også her. Etter å ha moret meg storlig med 4/5 av en fin film begynner et velkjent og hatet budskap å ringe gjennom ørene mine. "You are everyone. You are her. We are you. They are us" penetrerer luften som om pesten fra 1349 slett ikke skulle vært et tilbakelagt kapittel. "Alt er energi" forteller folk meg, stikk i strid med min egen opplevelse av verden.

Mitt evangelium lyder nemlig som følger: "Jeg er meg. Min oppfatning er min lov. Mine tanker er hva som er verdt å kjempe for." Som Nietzsche sier: Det eneste du har å forholde deg til er din egen persepsjon av verden. Man har ingenting annet å forholde seg til enn det man selv sanser og opplever. Hvis man skal begynne å oppfatte verden på annet grunnlag enn sitt eget kan man bare begynne å tenke seg konsekvensene. En utflytende masse av grafitti på husveggene til bestemor, opium i bestefars pipe og oppfatninger om at tante Berits barns velferd har en viktighet på linje med din egen, det er konsekvensene.

Definering er selve grunnsteinen i viktige fremdriftskatalysatorer som vilje og handling. Jeg synes fremdrift er en fin ting. Det er mulig at Siddharta Gautama var tilfreds med å leve så statisk at han ble tykk som en flodhest av å spise bare ris, men jeg ønsker mer ut av tilværelsen. Og jeg betakker meg for å bli oversvømmet av mennesker som finner verdens kjedeligste vei til religiøs fulfilment spennende som en slalåmbakke. Derfor har jeg besluttet å flytte til Sudan, der man ikke har tid til å utvikle sånne motbydelige griller i hodet sitt.

Dere kan nå meg på mail: jegblejagetfranorgeaventykkmunk@gmail.com

Ukas Gjesteartist Uke 6: HPX

En gang i uka vil vi fra nå vende blikket bort fra vår egen og Aristoteles' navle og presentere en samtidsaktør vi setter pris på. Det kan være alt fra dyktige skribenter til premisseleverende pølsemakere og nytenkende zoologer, felles for dem alle er at vi liker dem. Først ut er en ung kunstner fra Stabæk som fyller dagene med å A) røyke sigaretter B) drømme om en tilværelse som DJ i Panama City C) male bilder i brytningspunktet mellom "teknologi, mytologi og subkontemperært slengspråk". I sitt embete som ett av tre hjul på den uforutsibgare tidsmaskinen t95pc tråler han hovedstadens fruktbare oaser hver mandag til onsdag mellom 23:15 og 03:50 i jakt på inspirasjon til sin novellesamling om guden Onan og andre vindskjeive, men likefullt relevante prosjekter. Viden kjent er han for sine grå t-skjorter uten statements, sin exessive bruk av bokstaven X og sin hang til å male grafitti på nakne jenter født i 1991-92. Foruten å ha designet vår egen logo har han stadig flere malerier, screen-prints og tegninger på den ellers så rene samvittigheten, og interessentene sies å bli stadig flere i tallet. Vi er glade for å presentere HPX:

GOOFYHOLLOWRMX54333

4turecake

tttt9grad020

LLdoom

nazil0l

Vil du se mer av dette kan du sjekke ut den nylig utgitte kunstboka 333 som er til salgs på Tronsmo og Torpedo Bokhandel eller sende en mail fruchu@gmail.com. Fuck dancing lets fuck555

Ukas Tanker om Normoppløsning Uke 6: Hvordan Skal det Gå med den Stakkars, Stakkars Kloden Vår Når Cristiano Ronaldo Tilgis sin Skamløse Filming

Helt siden Aristoteles sølte kruttslam på sine foreldres baderomsgulv har normoppløsning vært et hett tema både blant diverse filosofer og i den mer farse-orienterte befolkningen. Selv om det hevdes fra enkelte hold at den stadige degenereringen har stoppet midlertidig opp etter at Kaká valgte snill og gudfryktig klubbkjærlighet foran perverse penger i banken føler jeg det relevant å ta opp temaet på min egen måte. Etter en relativt oppjaget samtale med min mor angående dette temaet før jul har jeg nemlig fått blod på tann når det gjelder å utdype fenomenets eksistens, betydning, konsekvenser og sjarm.

At et samfunns moral og normer er i stadig og flytende endring finner jeg det ikke verdt å diskutere. Det er et faktum. En dag er det lov å steke fiskepinnene sine i ekstraktert jødefett, og den andre er dét galt også. Du vokser opp i et samfunn med den strenge overbevisning at utenomekteskapelig seksuelt samkvem og dessuten onani fører til voldelig hårvekst på innsiden av håndflatene, men innen du har passert femogfemti er internettsider tilegnet nettopp slike aktiviteter ikke bare sosialt akseptert, men dessuten en tilnærmet oppdragende institusjon for kjekk ungdom som ikke kvier seg nevneverdig for å dobbeltpenetrere stakkars uskyldige Lise-Mette på bare fjorten år mellom padlingen og bueskytingen på Kinsarvik leirskole.

Hva jeg finner det verdt å diskutere er filosofer og mødres lemfeldige omgang med begreper som verdigrunnlag, paradigmeskifte, manglende erstatning og kaos.

Retorikken er velkjent og eldre enn ristet brød. Samfunnet er på vei inn i anarki og uhemmet tyfusepidemi som en følge av at grunnlaget vi hittil har bygget vårt samfunn på er i ferd med å oppløses samtidig som vi mangler et bærekraftig alternativ til å ta over. Dette argumentet for enten å holde på det gamle eller gjøre en grundig innsats for å skape en felles plattform vi kan tro på og kjempe for brukes av såvel religiøse ateist-bekjempere i USA(manglende gudetro gir selvmord, skolemassakrer og dessuten mer eksplisitte hiphop-videoer på MTV) og mitt biologiske opphav(vi er på vei inn i mørketid og et moralsk bunnivå, gutten min) som anerkjente filosofer som Habermas og vår egen Gunnar Skirbekk("Dersom det ikkje finst kontekstuavhengig moral og fornuft, endar vi med kampen mellom gudane, skriv Gunnar Skirbekk i sin nye bok. Med utganspunkt i den internasjonale diskusjonen om rasjonalitet og modernitet gjev forfattaren eit grunnleggjande forsvar for diskursiv fornuft og offentleg meiningsdanning.").

Tidenes sommerolympier Michael Phelps ble nylig konfrontert med sin lefling med mildere rusmidler. "Det skal ikke kunne gå an å kombinere hasjrøyking og vill festing med å vinne så mange OL-medaljer" sier ansvarlig meningsbærer for Norges største sponsor av ung og frisk idrett samt iskrem på sommeren, Jacob Lund, i et tappert forsøk på å opprettholde sin kontekstuavhengige moral. Min konklusjon er at han må bekjenne seg til en lite gjennomtenkt Gud. Det Skirbekk på sin side burde lært av den kristne barnesangen som går "Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn der er jeg midt i blandt dem" er nemlig at guder kommer forunderlig billig. Man trenger ikke religiøse undertoner for å havne i kampen mellom "gudene" som han snakker om, denne kampen er evig og pågående og utkjempes mellom millioner av småguder formet mellom tre, fem, hundreogtrettiseks eller ni millioner som deler en felles oppfatning av hva moral og fornuft bør være og hvordan man bør gå frem for å oppnå fullbyrdelsen av sitt eget evangelium. Og å kneble og undertrykke en slik fin kamp med det mål for øyet å tvinge folk inn i en Soft City-stemning av monotont meningsfellesskap er også en slik gud. Dertil en temmelig usjarmerende en, spør du meg.

At den aldrende filosof som i sin ungdom var så frisk i replikken og dessuten TEMMELIG god til å danse ønsker å gi inntrykk av at han redder oss fra "gudene" ved å lyde hans hjemmesnekrede gyngehest er i og for seg forståelig. Det er ikke ærlighetens historiske høydepunkt, men det er greit. Alt dette er en del av den evige og kontinuerlige kampen mellom ulike krefter og oppfatninger. Og Gunnar trenger ikke være så engstelig heller. Jeg og Mads Gilbert kunne sikkert levd i fred og fordragelighet på en øde øy selv om han stakk av hver fullmåne for å ofre blodige spedbarn til Marduk Storeteren. Jeg skulle ikke laget noe slagsmål.

Globalisering, kommunikasjon på tvers av landegrenser, en mer variert strøm av informasjon samt en langt større grad av tilgjengelighet til den har ført til at gudeverdenen idag er langt mer mangfoldig og fragmentert enn den noensinne har vært. Heller ville jeg skamfert min thailandske kone med barberblad og inngått homofilt partnerskap med mannen som satt bak meg på bussen fra Haugesund og hørtes mer ut som en villgris enn jeg synes kontekstuavhengig moral burde tillate, enn å se på en blomstrende meningsflora som noe negativt. Det er den blomstrende meningsflora som gir meg anledning til å fullføre mitt livs mål om å bygge en replikasjon av Eiffeltårnet KUN ved hjelp av kjetting uten at jeg trenger å stå venneløs tilbake.

Og det viktigste for meg, har jeg funnet ut etter å ha tenkt meg nøye om, er å få lov til å gjøre hva jeg vil med kjetting. Jeg står mer tilfreds på min lokale plattform av verdigrunnlag enn jeg noensinne kunne gjort på en kontinentalplate. Denne tilfredsheten over valgfrihet tror jeg mange andre også føler. Synes du synd på Lise-Mette og synes verden går i feil retning når slikt skjer, og så på en leirskole til og med? Det er fullt forståelig, men all den tid jeg har fra sikre kilder at Lise-Mette likte det godt så synes jeg ikke det er noen grunn til å bruke opp stemmen sin på dommedagsfenomenet normoppløsning.

Ukas Gratulasjonskort Uke 5: Sjeik Sharif Ahmed

Det er en glede for oss i Ukas Idiot-redaksjonen å kunne sende de varmeste gratulasjonshilsner til Sjeik Sharif Ahmed som før helgen ble sverget inn som ny president i den solrike republikken Somalia på Afrikas østkyst. Den muntre geograf er til nå mest kjent for å ha ledet islamistenes innmarsj i Mogadishu i 2006, og det knyttes nå store forventninger til hva denne tidligere læreren kan oppnå i sitt første presidentskap.

Han blir omtalt som en moderat islamist, men hans nærmeste liker gjerne også å trekke frem hans gode evner med fiskestangen, samt hans artige temperament. Det sies også at han skal ha utført mirakler på en ung jente i landsbyen Al-Chabila, som inntil nylig led av at onde ånder hadde tatt bolig i hennes underliv. Med et par raske beslutninger skal den blide Sjeik Sharif ha jaget de onde åndene ut av den stakkars piken (som tilfeldigvis også fungerte som hans førstesekretær under den årlige Sharif Ahmed-festivalen i samme by), men tragisk nok klarte han ikke å stoppe de skruppelløse åndene fra å dra henne med seg i døden. Takknemmeligheten jentas foreldre utviste etter demonutdrivelsen skal allikevel etter sigende ikke en gang kunne beskrives med bokstaver fra det latinske alfabetet. Hans parole har i de siste år vært: ”Byråkrati er djevelens mel, maritim forretningsvirksomhet Somalias sjel”, noe som har gitt han betydelig gehør blant en rekke selvstendig næringsdrivende langs med landets gullkyst, ikke minst i form av økonomisk støtte til valgkampen med det eiendommelige tilnavnet ”Operasjon Krabbeklør”.

Ellers er sjeiken kjent som en ekte friluftsmann i ånden og en connaisseur av turer i sjø og fjell, ikke helt usammenlignbar med vår egen, nå avdøde Arne Næss. Han er også viden respektert for sin kulturelle bevissthet og sier sjelden nei takk til verken sigar eller cognac fra kontinentet om slikt noe skulle finne på å putre forbi hans gjestmilde rike via sjøveien. Lidenskapelig er han som samler av containere fylt med sprengstoff og helautomatiske våpen produsert i Ural-fjellene, men hans virkelig store lidenskap er dog bestefarrollen, og da spesielt hans 34 barnebarn av det ”glade kjønn” som han så fint putter det. Den evige optimist, statsmann og tenker, med føttene trygt forankret i tribal islamisme ispedd det beste av øst-afrikansk moralfilosofi, står overfor enorme utfordringer skal vi absolutt velge å høre på sionistene i VG, men det gjør vi selvsagt ikke. Da velger vi heller å sende en varm klem til sjeiken og hans familie, og inntil det motsatte er bevist (hvilket vil si aldri takket være den somaliske papirmølle), er vi standhaftige i troen på at "Øst-Afrikas Indrefilet" vil oppleve nok en oppsving i 2009. Som de lærde sier i Mogadishu: ”Hvis alle lukker øyene, ser ingen hvor fisken svømmer.”