Ukas Fortelling Spunnet Rundt To Øl Uke 18: Jeg, en Indigo

Jeg vil helst ikke heve meg over leserne mine og jeg vet godt at dere helst vil lese om mine psykiske problemer, men for tiden kanaliserer jeg dem inn i arbeidet med Den Store Norske Anoreksiromanen (anoreksiromanen som skal ende alle anoreksiromaner) og derfor har jeg heller ikke hatt mye tid til overs til blogging. I dag har jeg imidlertid tenkt å gå inn på et annet leservennelig ofte neglisjert tema fra min side, nemlig spiritualitet.

Det begynte på toget. Jeg hadde tatt denne indianerlignende fyren i å se urovekkende ofte i min retning. Han satt og leste noen seter lenger framme i spisevogna men nesten hver gang jeg så opp hadde han blikket i min retning. jeg la ikke noe videre vekt på det. Jeg prøvde å spille poker med en alkoholiker men han ville bare fortelle om alle niggerne han hadde banket og fikk meg til å føle meg ubehagelig politisk korrekt så jeg la meg til å sove.

Da jeg våknet var det morgen og jeg ville spise. Men jeg ble ikke sulten, bare utålmodig og til slutt gikk ned i spisevogna og kjøpte en Heineken. Da jeg hadde betalt så jeg at indianeren sto bak meg i køen og kikket lurt og lenge på flaska i hånda mi. Jeg nikket kort og gikk. Noen hadde lagt en genser i setet mitt mens jeg var borte så jeg flyttet et sete bortover. Like etterpå kom indinaneren, tok genseren i fanget og satte seg. "Å, rett ved siden av deg. Enda bedre". Han rakte meg hånden. Tredve, maks førti år gammel men det lange håret og skabbete skjegget var nesten helt grått. "Noen gang hørt utrykket Indigo" spurte han prøvende. "Er ikke det en farge", sa jeg. "Det er DIN farge. Sjekk det ut på internett. Du er en av oss." "Hva faen" tenkte jeg og sa, "Sier du det? Dette må du forklare nærmere".

Han begynte å ramse opp kvaliteter han mente å se i meg. Snill. Kjapp i hodet. Det var ikke måte på. Men jeg synes alt stemte. Selvfølgelig, oppdemmet kreativitet, retningsløs, overlegen mine jevnaldrende, klarsynt, utvalgt. Jeg glemte helt min skeptiske innstilling. Han sa han hadde kjent utstrålingen min med en gang han gikk ombord på toget. Sa jeg måtte finne noe utenfor meg selv å bruke all den positive energien min på. Så reiste han seg uten forvarsel og forsvant. Jeg satt og klødde meg fornøyd på magen og lurte på hvilket nobelt formål jeg skulle dedikere meg til. Dette opptok meg resten av turen.

Egentlig gikk jeg bare av toget i Santa Fe fordi Neil Young nevner byen i en sang, men jeg hadde ingen bedre grunn til å gå av noe annet sted. Jeg ante ikke at stedet i dag er et gjennomkommersialisert mekka for middelaldrende hippiemødre, new-agere, enslige lungesvake menn og andre som liker å se på indianerkunst. Jeg hater indianerkunst. Jeg har ingenting imot indianere bare jeg slipper å se kunsten deres og høre om lidelsene deres men jeg har ennå ikke møtt et interessant menneske som finner indianere interessante. Hvis jeg forventet noe av Santa Fe var det mer i retning seksløpere og brennevin og sigarillos, og det fikk man også men bare i en svinedyr sjappe der overvektige ektemenn ble satt igjen når de ikke orket flere håndvevde pledd. Det var en katastrofe. Et jævla historisk samvittighetshus. Det var ikke et eneste menneske som ikke leste Buddhisme på hostellet og de ble helt bleke i ansiktet da jeg prøvde å få ut av dem hvor man kunne finne et indianercasino. Brukte ord som synd. Det verste var likevel at alle antagelig følte seg akkurat like utvalgte som meg og var overbevist om at sjela dems hadde farge. Frodige morsfigurer serverte meg urtekaffe og jeg strøk dem over de tørre hendene og fortalte om midnattssola, men etter en stund var det ikke til å holde ut lenger.

Av alle ting fant jeg en utrolig tvilsom kioskbiografi om Hemingway i bokhylla i resepsjonen. Det hjalp en stund men så begynte jeg selvfølgelig å føle at livet mitt var grusomt kjedelig og gikk på pub. Billig løsning men jeg ønsket også å teste ut om jeg kunne få noen gratis øl på min uimotståelige personlighet og positive utstråling. Jeg har en teknikk for dette og den har jeg tenkt å dele med mine kjære lesere. Jeg pleier å sitte i baren og tegne, mens jeg rugger hele overkropen fra side til side. Gjør små kast med hodet. Innimellom stopper jeg brått og kikker rundt meg. Det er lurt å kjøpe den første ølen selv og la den stå tom foran deg. Møte blikkene fra flest mulig potensielle velgjørere og snu deg sjenert bort. Jeg hadde flaks med at paret jeg fikk napp på kom fra Pittsburg, for jeg hadde byttet tog der på vei vestover og visste om alle bruene i byen. Det ble øl, men mye mulig jeg gjorde en tabbe da jeg drakk den i to glupske slurker. De reiste seg i hvert fall og gikk nesten med en gang. Kanskje like greit. Jeg er bare menneske, tross alt.

Ukas Fremskutte Idiot Uke 17: Fremtiden

”Hehe, dere har tapt dere, hva var det vi sa…” Svelg en giftslange, plebeier. Du vet ingenting om oss eller hva vi bruker tiden vår på. Ukas Idiot kommer tilbake sterkere enn noensinne, det kan du risse inn på en eller flere av hjernelappene dine med en sløv neglesaks. Vi har bare hatt enda viktigere ting å gjøre i det siste.

Finnes det noe som er viktigere enn å skrive for verdens beste blogg, da? Nei, isolert sett ikke, men vi tenker nå en gang større og mer langsiktig enn den jevne flanellskjorte med planer om å gi ut fanzine en gang i halvåret på Jensen’s Bok Handler & co. Og når vi får presentert for oss muligheter som den jeg straks skal komme tilbake til, er det umulig å takke nei, selv om dette på kort sikt fører til at våre lesere, sultefôret på avantgardistisk skrivekunst og nytraktet visdom, må se seg nødt til å ty til flagellisme i et par små uketter.

Ja. Vi ble nemlig, som resultat av vår hvileløse kamp mot løgn og desentralisering av industri, hanket inn av to østerriske vitenskapsmenn og en slavisk produsent av sannhetsserum til et paneloppdrag vi så oss nødt til å slå til på: Å vurdere fremtiden.


(i) Hvor ble det av flyvebilen?

Flyvende bilder burde uten tvil vært en realitet per april 2009. Allerede i 1974 tegnet Hannah Barbera sin første flyvebil, og veien til målet syntes allerede da smektendes enkel. Skru sammen et par hydrauliske puter med en jetmotor og legg riksveiene døde en gang for alle. Ruralt anlagte mennesker uten forbrukslån kan melde seg opp som blodgivere på den lokale pizzeriaen; fremtidens medisinske maktsentra. Sykehus brukes som morgenklubb og neüteater.

(ii) Pedofili, fortsatt tabu?

Framtiden får stryk når det kommer til normalisering av legninger. Zoo-, dendro- og pedolfili burde være de naturligste ting i verden, og det er en skandale at Bjarne Melagaard i et tilsynelatende velsmurt samfunn som dette måtte stå på riksedekkende fjernsyn og forsvare sin bruk av motiver fra det frem-i-skoa ukamagasinet NAMBLA. Pr nå burde staten i det lengste ha tilrettelagt for all verdens preferanser, om ikke annet ved å tilby gratis barneporno på SAS-hotellet.

(iii) Sjakk: Man v Machine

Gi meg en brekk. Hvordan i all verden kan det være mulig i disse dager av alder at en alkoholisert russer med røkejakke og tupé kan hamle opp med det beste vi har av spillmaskiner? Dette er intet mindre enn en blodig skamplett på fremtidens bukseben. I det minste finn opp en maskin som kan forgifte den korrupte panslavisten med høykonsentrerte doser mikroarsenikk i sukettform.

(iiii) Haiene

Hvorfor i all verden finnes det haier? Hvilken satans nytte gjør disse udyrene? Det eneste de duger til er å være sultne tjuefire timer i døgnet og å skamfere uvørne surfere på aksen Cape Town - Andaman-øyenene - Perth. Hvorfor i all verden finnes disse da, lurer du kanskje på? Nei, det samme spør vi om. Utrydd begge artene med undersjøisk napalm.

(iiiii) LSD med av/på-knapp

Ærlig talt. Finnes det virkelig ikke et marked for dette? Er det bare vi som har lyst til å henge med lubne drager og fiolette maurslukere uten å havne på Diakonhjemmet Pizza & Grill? Ikke la israelske myndigheter undertrykke dine behov: krev risikofri lysergsyredietylamid i dag! Livet er for kort til ikke bli med Gulliver til lilleputtland en gang hver fjortende dag uten å måtte risikere mentale kjøttsår over hele sinnstilstanden. Terningkast 1.

Mer får dere ikke se enda, små kalvbeinte dåsemikler, men om dere er snille barn og setter inn 500 kroner på konto 0530-56-92673, så skal dere få en nanoteknologisk pepperkakeman i posten.

Ukas Uinteressante Idiot Uke 16: Charter-Svein

Da redaksjonen i Ukas Idiot satte fart mot hver sin respektive landsdel for å innånde påskebudskapet, var det uten hedenske baktanker. Vi skulle vekk fra storbyeksosen og gråbeingårdene hvor duften av nyrøkt Ingvar Ambjørnsen kan vippe den mest asketisk anlagte byråkrat ut på det kreative skråplan. Klarne tankene med rent kildevann – det var planen. Selv havnet jeg i østerlandske grensetrakter, 10 mil unna Oslo. Da langfredag etterhvert kom, bestemte gamle venner seg for å gå på pub. Så fort NRKs dekning av årets korsfestelse var konsumert, satte også jeg fart mot bykjernen for å konversere med bekjente. Lite visste jeg om at b-kjendisnorge også var representert.

Fredag 10/4 - Kongen av Mallorca spiller i 2 etg., stod det i groteske typer på det gule A4-arket som blafret i vinden utenfor Telegrafen. Hans fødenavn er Svein Østvik, men den bredbente bendelormen foretrekker kunstnernavnet Charter-Svein. Du skal få høre mer om Svein, men la meg ha det klart fra første stund at mitt forsøk på å drive ap med han vil være mangelfullt. Når jeg allikevel velger å fortelle om Svein, er det fordi jeg er litt stolt over å ha møtt han.

Vi satt i Teltet – Telegrafens utstrakte arm og røykehytte, og plutselig stod han der i åpningen. Svein kunne satt seg ved hvilket som helst annet bord og han ville blitt tatt kjærlig imot av middelaldrende amazonkvinner fra Finnskogen med baileys-marmorert lever og vulgære Nigella-never som har befølt altfor mye elgbiff de siste tretti årene. Istedet valgte han oss.: "jeg setter meg her med dere kunstnertypene jeg, høh!høh!høh!", proklamerte han høylydt, og disket opp en sigarett til seg selv. "Ja jeg er gammal kunstner jeg", fortalte han oss og spurte om vi hadde lighter. Da vi kom til kort, tok han til takke med sin egen og lirket den ut av dressjakkelomma. "Jeg ser du sparer på lightergassen - det er der penga ligger", sa jeg til Charter-Svein og gliste forsiktig. Øynene lyste opp og han kastet seg virilt over det humoristiske forspillet mitt med en serie av improviserte skits rundt prisene på lightergass. Jeg var fornøyd. Følte at Charter-Svein og jeg var en enhet. På skoletur til P4 for noen år tilbake, lærte jeg nemlig at like viktig som det er å vitse på radio, er det å legge opp til en vits for kringkastingspartneren sin. Og her satt jeg altså og utfylte rollen som Charter-Sveins makker.

Snart flokket amazonene seg rundt oss. De hadde lyst på han. Stod der og knotet med de små digitale fotoapparatklubbene i børstet stål og følte seg fram til autoblitz-knappen. Noen dro med seg mannfolkene sine for å betrakte attraksjonen. Andre ropte «guttungen min elsker dæ!». Men Charter-Svein holdt sin posisjon blant oss og svelget unna store porsjoner av Jägermaister/battery-miksturen sin. Han pratet om promping. Og med ett var jeg omgitt av en trygghetsfølelse jeg aldri før har forstått.

Uansett hvor fristende det er å voldta grisen på alle fronter, er jeg så inderlig klar over de tropiske kjønnssykdommene som vil forfølge meg resten av livet. Jeg kan bare ikke gjøre det. Charter-Svein er polstret imot all injurierende kritikk. Han er forskanset av de mest klisjefylte morgenkåserivitsene som er klekket ut i dette landet. Han sover på de mykeste humoristiske putene som er å oppdrive. Og han har den verste av dem alle sydd under armene sine: nordmenn i Syden. Charter-Svein er komplett uinteressant. Det er ikke mulig å rakke ned på han uten å selv bli sugd ned i en spiral av oppbrukte anekdoter om karaoke, grensehandel, charterturer, prompesnakk og uno cerveza-diskurs. Charter-Svein har funnet en vanntett lomme i samfunnet hvor tannhjulene pleies med et annet smøremiddel. Han er karnevalesquehetens yppersteprest. Han er udødelig.

Da Charter-Svein går opp i andre etasje for å synge over sin medbragte CD, drikker jeg ut ølet og stiller meg i toalettkø. Som seg hør og bør, havner jeg i pisserenna og deler trauet med to godt voksne menn. De promper og ler. Jeg ler ikke. Jeg burde ledd. De knepper igjen buksene sine, og går.

«Jeg er kongen av Mallorca, olé olé olé», synger Charter-Svein. Han er lykkelig der oppe. Det er faen ikke jeg, her jeg står igjen ensom i pisserenna med bare deler av manndommen i behold. Jeg prøver å prompe, men det skjer ikke noe.

Ukas tilstandsrapport fra organ for besynderlige fenomener Uke 15: Kom skal vi strigle hesten idag

Jeg satt stille og fredelig på rommet mitt og gjemte meg for alt som kunne minne om familie hjemme i påskeferien da min far brøt opp den boltede døren og hevdet at det var vanlig kutyme at alle hjalp til med husets plikter. For matt til å protestere stavret jeg meg ned trappene for å hjelpe til med å lage middag. Når jeg setter igang med praktiske oppgaver som tar en viss tid liker jeg å gjøre det så effektivt og raskt som mulig slik at jeg skal sløse bort minst mulig av min dyrebare tid på trivialiteter, så jeg foreslo en form for arbeidsfordeling.

"Neida, nå tenkte jeg at jeg skulle lære deg å tilberede lammelår" var svaret jeg fikk. Noe som forsåvidt hadde vært greit nok hvis prosessen hadde vært hakket mer krevende enn å smøre inn et kjøttstykke med salt, pepper og marinade. Det forekom meg at beskjeden "Kan du smøre inn dette kjøttstykket med salt, pepper og marinade?" ville ført til et langt mer tidsbesparende resultat enn "Først tar du saltet, det står bak gryta der, og så tar du t-skjeen, og så drysser du saltet over låret" osv i all evighet mens man kunne kuttet opp frukt eller gjort noe annet fornuftig.

Nå er det ikke bare det fartsdempende i dette fenomenet som fascinerer meg. Jeg husker godt når jeg var yngre. Da var det alltid noe jeg skulle lære, fra hvordan jeg skiftet olje på en traktor til hvordan jeg skrudde støpsler fra hverandre for å fikse på slitte ledning-ender. Kom skal du lære, enten du vil det eller ei. Argumenter som "Å kjøre traktor er som å voldta din egen integritet" eller "Elektrikere er kompetente mennesker" kom man ingen vei med.

Jeg drøftet dette fenomenet med en venn, og han kjente seg i høyeste grad igjen. Faren hans hadde tatt ham med på lærerike eventyr bestående av alt fra måking av snø til opphenging av tøy. "Det er ingenting som er for intuitivt til at det må læres" var hans skjøre hjertesukk.

Jeg skulle gjerne skrevet mer om dette, men det er visstnok tvingende nødvendig for min far å bruke av vår alles felles tid til å lære meg hvordan man kan få en benløs kylling til å kvitre og danse. Derfor nøyer jeg med å stille dere lesere et par spørsmål. Hvor kommer all denne trangen til å lære bort fra? Hadde dere det slik? Hva kan gjøres--

Ukas Forsinkede Idiot Uke 13: En Jeg Kjenner

En jeg kjenner hadde en gang ei kråke. Det var ei fin kråke, svart og bestemt. Dugelig vingespenn hadde den også, for kråke å være. Gutten og kråka var uadskillelige. Hver eneste dag når gutten kom hjem fra jobb på sykkelen sin, kom kråka flyvende ned fra trærne for å møte ham. Kråka satte seg på sykkelstyret, og så syklet siste biten sammen. Gutten og kråka. Hver dag.

Gutten var glad i kråka. Han ga den rikelig med mat og drikke hver dag. Nybakt brød, varm suppe og saltet kjøtt. Frisk melk fra kua i et stort trau. Hver dag. Kråka gikk aldri sulten til sengs.

Så en dag ble kråka syk. Den begynte å gråne og miste fjær. Gutten fortvilte, men hvor enn mye rykende varm suppe og hvor enn mye frisk melk han ga kråka, jo verre ble den. Svakere og svakere for hver dag som gikk, helt til den ikke en gang klarte å fly ned fra trærne og sette seg på sykkelstyret, slik den hadde gjort hver dag så lenge de hadde kjent hverandre.

Kråka var nå blek og fjærløs, og dette falt ikke i god jord hos de andre kråkene. Hver dag kom det en gjeng sorte kråker til huset der gutten bodde for å se på den syke kråka som nå nesten ikke kunne bevege seg. De sto rundt han i ring og skrek som bare kråker kan. Gutten jaget dem bort da han kom hjem fra arbeide, men i de timene han var borte, og han kunne ikke være hjemme fra jobben, var den syklige kråka fritt vilt for de andre nådeløse kråkene.

En dag kom gutten hjem fra jobben og fant kråka død på bakken. De andre kråkene hadde ribbet han helt fri for fjær, før de hadde hakket i hjel restene av den syke kråka med nebbene sine.

Gutten falt ned på kne og brast i gråt. Han forbannet all verdens ondskap og han forbannet seg selv. Hvordan kunne han la kråka bli så syk og svak? Hvordan kunne han la den dø?

Jævla idioten burde kanskje skjønt at kråker ikke spiser suppe og saltkjøtt. Kråker spiser da for faen kråkemat. Korn og små eplebiter og hvaenn.

Ukas Innsidetips Uke 14: Revolusjonen Har Startet

Kaukasiske knyttnever krev kommunistiske kjetteres knokler knust: idag!