Ukas Makulerte Nekrolog Uke 4: Barack Obama

Inspirert av prestisjetunge aviser, som har nekrologer liggende ferdigskrevet til all syke og døende av betydning, har vi i Ukas Idiot helt siden 5. november hatt liggende klar vår nekrolog over Barack Obama, i tilfelle vi er for rystet eller rusa til å skrive noe verdig den dagen han blir skutt. Det føltes trygt og godt å ha den liggende slik. Jeg, som fikk det ærefulle oppdraget, hadde ro, både med det og meg selv. Men denne uka endret på det.

Da vi i redaksjonen tirsdag stimlet sammen rundt et bord vi hadde bestilt god tid i forveien på Hard Rock Café, for å bivåne innvielsen av mirakelmulatten fra Chicago, var det ingen av de andre som skammet seg for å la tårene trille, og jeg følte meg brått så underlig kald og tom innvendig. Svelget ølet unna i grådige slurker og tiet. Etterpå, når vi dro over til en felles kompis på Grønland for å spise hjemmelagde burgere og danse halvnakne til etnisk elektronika, måtte jeg stadig oftere snike meg ut på det slitne baderommet og se meg i speilet, og jeg spurte halvhøyt: Hva feiler det deg? Hvorfor klarer du ikke hengi deg til det historiske øyeblikket? Men det var først da jeg la meg utpå morgenkvisten, etter å ha laget skandale ved å spy over et amerikansk bordflagg og siden flyktet hjem gjennom de våte januargatene, at jeg forsto sammenhengen. Kunne det være? Ja. Jeg hadde ikke klart å føle samme glede som de andre fordi jeg innerst inne håpet at Obama skulle bli skutt. Der, da, eller fortest mulig etterpå. Ryddet av veien av høyreekstremister, slik at jeg fortest mulig kunne publisere nekrologen som allerede hadde ligget i to og en halv måned på datamaskinen min. Som jeg nesten hver kveld hygget meg med å flikke og pusse på. Endre et ord her og der. Tilføye noe. Sørge for at den alltid var oppdatert. Nekrologen var nesten blitt som en venn for meg, spesielt i de tøffe romjulsdagene, da alle jeg kjente dro hvert til sitt. Og nå, da jeg hadde vært blant dem og burde tatt del i den kollektive gledesrusen, satt jeg isteden og håpet at noen skulle plaffe ned denne vise, velpigmenterte og varmepumpende mannen som mine venner satte lit til at kunne rette opp i deres skakkjørte tilværelser. Ta ham av dage der på skjermen, foran de tårevåte blå øynene på min venn Bjarne, som ikke har hatt penger til et anstendig måltid mat siden den nye prostitusjonsloven trådde i kraft. slik at jeg endelig kunne høste bifall for det 4672 ord dikterverket jeg så rastløst ruget på. Men slik blir det ikke.

Jeg våknet i tung bakrus onsdag ettermiddag, skrudde på Tekst-Tv og leste med klump i halsen at Obama allerede hadde rukket å snakke med den Palestinske presidenten om varig fred i Midtøsten. Da tok jeg en avgjørelse, slettet sporenstreks nekrologen fra datamaskinen min og makulerte de elleve utskriftene med en sysaks. Det gjorde vondt, for saksa var laget for keivhendte - men det var en god smerte. En smerte jeg kunne tro på.

Nå er jeg klar.