Ukas Idiot Uke 4: Anne Aasheim

I to år var Tsjekkia mitt hjemland, og jeg, som tsjekkere flest, var fullstendig oppslukt av kunsten å sette lyd til animerte bilder. I 16 måneder arbeidet jeg dag og natt med å ferdigstille min første og eneste fullengder "Anna - Det Androgyne Lokomotivet med Briller", men da verkstedet brant ned under mystiske omstendigheter i 2002 så jeg meg nødt til å søke utløp for min aversjon gjennom andre kanaler - og det uten statstøttede produksjonsmidler. Hvilket bringer meg til første del av sakens kjerne.

"Momsfritak" lyder for de fleste av oss som en uskyldighet på linje med norsk elektronika og smørbrød i lunsjen, men sannheten er en ganske annen. 370 millioner norske oljekroner mottar nemlig VG og Dagbladet på deling hvert år under dekke av indirekthetens seduktive leppestift: "Årsaken til at norske aviser ikke betaler merverdiavgift på avissalget, er ønsket om å sikre et mangfold av aviser fordi avisene har en nøkkelrolle i den offentlige debatt" kan man lese på the internets om man er litt driftig av seg, og videre også at "Dagbladets ansvarlige redaktør Harald Stanghelle mener at hans avis ofte representerer den mest samfunnskritiske og uavhengige journalistikken vi har i Norge." Nå skal vi ikke bruke all for lang tid på Stanghelles triste skjebne, ei heller dvele for mye ved den påstand at muskelsvinn kombinert med tannkjøttbetennelse utgjør et slags intellekutelt momsfritak for dem som lider av denslags, men heller konsentrere oss om hva som er status quo i Langkaia 1 pr januar 2009.

Etter stadig sviktende lesertall og diverse bakkeangrep fra subversive krefter i og utenfor media valgte daværende redaktør Thor Gjermund Eriksen i 2006 å trekke seg fra sin post for å satse for fullt på sin bigeskjeft som kommunistisk birøkter i Aust-Agder. Inn trådte nye koster og hva var vel mer naturlig enn å la en lesbisk mann med smale hornbriller få prøve lykken i redaktørstolen? Anne Aasheim gjorde gode miner til slett spill og rykket inn i Dagbladets lokaler den 14. august samme år med visjoner om å gjøre Dagbladet bedre på alt (!) - etter en mutert Ole Brumm-modell konstruert med det mål for øyet å gi flest mulig mennesker i disse kategoriene høyest mulig forhåpninger: Kvinner mellom 37 og 49 i offentlig sektor, 75% av de ansatte ved Hålogaland teater, innflyttere i Oslo på pappapermisjon som fyller dagene med å skrive leserinnlegg om å ta Hamas på alvor som politisk aktør i Midt-Østen og ikke minst gamle kolleger i NRK og det hemmelige søsterskapet "Ansinitet, avdragsfrihet og afrikansk samtidskultur". Det vil si maksimalt 62.000 mennesker. Eller med andre og finere ord et for lavt antall mennesker til å rettferdiggjøre en videre drift av Dagbladet som avis slik vi kjenner den i dag.

Alle, inkludert Aasheim selv, skjønte derfor at grep utover å stille opp med ullgenser på Dagsnytt Atten og stotre frem ord som kulturbærer, innflytelsesrik og kulturbærer var lynende nødvendig. Og "grep" oversettes kun til én ting og den tingens navn er "forbrukerstoff" (eventuelt "den forbrukerrelaterte stoffmassen" om man vil prøve seg som eufemisme-sjonglør og dertil mislykkes). Etterkommere av dervisjene har nemlig gjennom diverse offerritualer med gris, ku og kylling funnet ut at mennesker kjøper flere aviser om det står "SLIK FÅR DU MER SEX OG PENGER" på forsiden, og etter mange timer med kinesisk vanntortur og pisking-av-fotsåle-med-tykk-ledning så Anne Aasheim seg nødt til å tre ut av rollen som martyr og inn i rollen som ansvarlig redaktør. Hun var nødt til å gå på akkord med sine prinsipper.

Og HER kommer vi til sakens virkelige kjerne. Jeg bryr meg ikke om at Dagbladet i praksis utelukkende består av blanke papirark uten mening. Jeg bryr meg heller ikke om at Anne Aasheim er en tofjeset hykler som påstår at Dagbladet er en innflytelsesrik kulturbærer selv om hun vet like godt som alle andre at avisen kun består av blanke papirark uten mening. Jeg bryr meg ikke en gang om at ærlige skattebetaleres sårt tiltrengte millioner, som fint kunne blitt brukt til å bygge sykehuskøer av rent gull, forsvinner inn i et sort hull av munn og klovsyke. Begeret renner ikke over før i det øyeblikket mediehusenes svar på House Harkonnen ved Anne Aasheim AKA Baron Vladimir våger å refusere en av mine tekster med påstand om at de "dessverre ikke fant plass". Da renner det over.

Jeg sitter nå igjen med et meget grovkornet behov for å stagge min nysgjerrighet i anledning hvilke tekster i dagens utgave av Dagbladet Anne Aasheim og hennes hær av ordblinde skipsaper ikke kunne klare seg foruten. Er det undersøkelsen om utendørs analsex i Nord-Trøndelag som umuliggjorde framrykket av mine innerste følelser fra blogg til virkelighet? Var det kanskje det kulturbærende oppslaget "LOKALAVIS SLADDET HEST" som satte et spyd i min barndomsdrøms nakne bryst? Eller var det rett og slett den fjortende skriftlige kreftsvulsten om Max Manus signert oberstløytnant Harald Høidal og orlogskaptein Ola Bøe-Hansen som stoppet mitt filantropiske korstog på veien mot objektiv sannhet og fred på jord?

Ransak din sjel Anne Aasheim. Løft blikket opp fra den prostituerte svarte kvinnens underliv og bit deg merke i dette: jeg skal drepe deg. Ikke metaforisk eller på andre måter billedlig, men med en mannsjåvenistisk hagesaks om natten mens du sjangler hjem fra Torshovteateret i rødvin- og pillerus på jakt etter snauklipte ungjenter på full fart inn i nynazistiske miljøer du kan bore dine djevelhorn inn i og utnytte på det groveste både seksuelt og intellektuelt. Jeg skal viske deg ut fra jordens A4-side, Anne Aasheim. Jeg finner dessverre ikke plass til deg.