Ukas Romjulsfortelling Uke 52: Smørkrukka i Valdres

Det er flerfoldige år siden jeg har latt fingrene mine kruse en fjærpenn; diktning er for homofile og serbere og løgnere. På dette pergamentet av behandlet jødeskinn så vil jeg skrible ned en historie renset for overdrivelser, metaforer, illusoriske fiksfakserier og andre slikkepinner for sionistene. Det hele begynte for sytti år siden. Jeg var fjorten år den gangen, og armene mine føltes som eltet deig der jeg svingte ljåen rundt hveten og så det falle ned på bakken. Moren min skulle lage ærlig brød av dette arbeidet, visste jeg, og brødet skulle hun selge til kjøpmenn for ærlige priser. Jeg takket Vårherre for at jeg ble født inn i en syndefri kristen familie. Tankene mine vandret til smøret som faren min hadde brukt hele dagen på å kjerne. Det var med fryktelig lyst jeg fantaserte om fars deilige smør og det ovnsvarme brødet som skulle smelte smøret til en amorøs kjerne av flytende gull.

Ett nasalt snøft fikk meg ut av dagdrømmene mine. Langs bakken så jeg det luske en svartmusset skapning med en umisgjenkjennelig krumning i nesepartiet. Uten å nøle svingte jeg ljåen rett mot halsen på skadedyret. Bladet åpnet opp strupen hans og han prøvde å demme opp blodet med fingrene sine, men det var nytteløst. Han hadde ikke pust nok til å be til Satan, og snart hadde han ikke pust overhode. Vel vitende om at en ulykke sjelden kommer alene lot jeg hendene mine forme en ropert rundt munnen min, og jeg skrek «JØDENE KOMMER!» Jeg stod stille i ett minutt, foroverbøyd med ljåen over min aksle og så jødeblodet pumpe seg inn i marka vår. (...) pest.

To gæverskudd ljomet gjennom lufta. Faren min hadde allerede fått øye på en gruppe jøder ved skogholtet. Jeg løp til låveveggen for ikke å bli truffet av vådeskudd. Jeg hørte fem gæverskudd til på vei dit. De var mange denne gangen. Jeg gikk bort til hoggestaben og løftet opp øksa. I det fjerne kunne jeg høre bløte snøftelyder og unge jøders ekstase over å slikke skuddsårene til de skadete. «SØNN!» Faren min ropte til meg mens han satte nye patroner inn i løpet. «SØNN!... Smøret! Du må beskytte smøret!» Selvsagt. I all oppstandelsen hadde jeg helt glemt min fars deilige smør. Jøder kan lukte smør fra 1800 meters hold; uten tvil var det derfor de hadde kommet. På vei ned til kjelleren kunne jeg høre granatene fly i korte bølger og eksplosjonene de lagde når de traff reinlav og ankler.

Bøyd over krukka med smør kunne jeg se kroppen til et plumpt, vanskapt menneske. Hele hodet til ormeyngelet var nede i krukka og lagde vemmelige slurpelyder. Med et krafttak fikk jeg ham endelig bort fra smøret. Krukka var blitt tom. Det kom dråper av flytende margarin fra nesa hans og det rant ned i det svarte jødeskjegget. Han frådet og slikket seg med hedonistisk appetitt over hele ansiktet. Selv når jeg sparket jøden i hodet til han blødde fra fotsålene sine, så fortsatte han å slikke på fingrene sine til de var rene fra smør. Faren min kom med lidende skritt ned til kjelleren, blodig fra klore- og bitemerkene forårsaket av et gross undermennesker. Han tente en sigarett og gikk megetsigende bort til smørkrukka med en serviett knyttet rundt halsen. Det var da faren min skjøt seg selv i hodet med en kanon.