Ukas Retro Uke 44: Gjensyn med "Dagens ord"

"Dagens ord" er en gammel klassiker fra en antikk blogg undertegnede var med på å få i trykken. For å starte opp den gamle tradisjonen igjen her i Ukas Idiot vil jeg de neste dagene presentere et par av krem-ordene som ble tatt opp den gang. Vi begynner med "Å trepanere".

"Min første erfaring med handlingen trepanering kom som elleveåring. Den ble grundig beskrevet i en bok jeg leste, da som en alternativ kur mot migrenesymptomer. Trepanering går ut på å meisle ut en sirkel, åpne opp kraniet, for å få ut trykk, levret blod og annen guffe. Det er en risikabel, men tidvis virkningsfull behandlingsmetode. Fremgangsmåten har rike historiske tradisjoner, og har sitt opphav så tidlig som i steinalderen. Idag åpner man kranier som aldri før, men selve begrepet er dessverre i ferd med å forsvinne fra vokabularet vårt. Det ønsker ”Die Judenfrage/Ukas Idiot” å gjøre noe med.

Ordet har voldsomme muligheter for anvendelse, og kan brukes i et vell av situasjoner. Såvel den medisinske (”Rekk meg meiselen søster, her må det trepaneres!”), den truende (”Hvis den skabbete kjøteren din tramper i rosebuskene mine en gang til, fru Lovise, vil jeg se meg nødt til å trepanere deres eldste sønn!”), som den overførte (”Her gjelder det å trepanere norsk sokkel før kystvakten får snusen i oss, Boris! Hvordan kunne du finne på å forlegge borehodet?”) betydningen gir språket ditt en ny og spennende dimensjon. Også substantiviseringen av ordet (”Min far var en så dyktig kirurg at han fikk tittelen trepanator.”/”For å bli en dyktig trepanator i fekteringen er det viktig å legge kraft bak støtet.”) gir berikende muligheter.

Som dere skjønner, her er det bare å boltre seg."

Ukas Reisebrev Uke 43: Koh-Existence

Til mange ærlige sjelers overraskelse mottar vårt lille filantropiske ukeblad faktisk en ikke ubetydelig mengde kritikk pr e-post, telegram og brevdue, men ukvemsord av typen "pretensiøs", "strebersk", "tyfoidfeber" og "ukledelig arroganse" preller som dere kanskje allerede har skjønt av som vann-på-gås. Det er derimot én avart av det godfolk liker å kalle for konstruktiv kritikk som virkelig faller meg/oss tungt for brystet, og det er at vi tydeligvis ikke er INFORMATIVE nok. Dere vil vite mer om oss og hva vi sysler med, ikke bare lese anekdoter om krokodillen som kjøpte for små slagstøvler. Og dette er en kritikk jeg meget vel kan forstå, all den tid vi på mange måter er selve representanten for en hel generasjon hvileløse døgenikter og andre unge mennesker med ekstensielle kriser og/eller et berettiget hat mot samfunnet og dets mange defekter. Bloggerjungelens énfant terrible, internets svar på Jim Jones, Livets Vann. Dere lurer rett og slett fælt på hvem deres helter egentlig er, hvor mange kilometer de beveger sine føtter til en hver tid og ikke minst i hvilken retning. Vel, deres bønner har blitt hørt, prossessert og diskutert blant oss (den stadig voksende redaksjonen), og i motsetning til Gud har vi bestemt oss for å ta deres foldede hender til etteretning og følgelig ta et skritt i en mer informativ retning. So here it goes:

Etter en hektisk uke i Tokyo, bestemte jeg, dataprogrammereren Asbjørn (39), meg for å returnere til BKK for å lete etter sandalene jeg mistet på Bangkok Museum of Contemporary Art den 8. oktober, men til min store forbauselse kunne jeg ikke finne hverken sandaler eller den store kjærligheten noen plasser, ei heller under Buddha-installasjonen laget av rosa kondompakker. Slukøret dro jeg derfor tilbake til Hotel Mandarin for å pakke snippsekken og gjøre meg klar for hjemreisen til Hamar og IT-konferansen som skulle finne sted der i et forfriskende kontorlandskap nord for sentrum den 18. samme måned. Spaserte gjorde jeg, det slo meg nemlig at den tykke eksosluften som regjerer Bangkoks gater ville gjøre underverker for mitt noe tunge, sandalsavnende sinn

ER DET IKKE INTERESSANT DERE? DETALJER OM MENNESKERS LIV?

men det skulle fort vise seg at tilfelle var av stikk motsatt rase. For å gjøre en lang historie kort ga det hele meg en ubehagelig hodepine, og jeg bestemte meg for å ringe min gamle kumpan Raptus Bergmann (som for øvrig skar av seg sitt venstre øre da han ble gammel nok til å innse hvilken ulykke det er å måtte stave sitt etternavn med to og ikke én N) sønn av militærlegen Egil, en slags paranoid krysning mellom Dr. Livingstone og Hjalmar Ekdahl, for å spørre om han ikke ville komme en tur ned til smilets land og ledsage meg til en forfriskende øy for litt rekreasjon. "De selger valium over disk her!" ropte jeg på min karakteristiske Stavanger-dialekt gjennom røret, og det skulle faktisk ikke mere til, for dagen etter troppet den livsglade dog langlemmede lemuren Raptus opp på hotellrom 602 med bagasje best egnet for en langweekend på Gotland og en halv flaske vann.

"Lets party like its 1992!" ropte han ikke da jeg åpnet døren, for Raptus er en mann av få ord, men jeg tror han tenkte det, der, innerst inne i sjelen. Turen bar dermed til gullkysten via diverse illeluktende transportmidler og første stopp var nødvendigvis en øy som best kan sammenlignes med Badelandet Bø i Telemark: Koh Samui (Samui-øyen). Her var det mange stygge mennesker fra alle verdens hjørner, tenkte vi i kor da en syv-åtte australiere begynte å danse fugledansen med hver sin bøtte burmeskisk whiskey på hodet og ett klesplagg på deling. La oss bare fyke innom 7-eleven, kjøpe litt potetgull og dra hjem til hotellrommet for å eksperimentere med narkotika, slo jeg fast, og enigheten bredte seg i salen fortere enn tiggeren på hjørnet klarte å vise frem sine manglende føtter i det han luktet våre klingende mynter. Ha deg vekk ditt uvesen! Vi synes bare synd på oss selv når ryggen verker og halsen er tørr, manglende ben får ikke noen sympati her på huset.

: ( sa han da, uten at vi ga en blaff.

Vi måtte vekk fra denne radioaktive andedammen så fort som mulig før vi også ville kommet til å ende opp med diverse mentalhemmende sopper på innsiden av hjernen, slik det later til at brorparten av øyas befolkning er i besittelse av, være seg norsk/svensk/tyske horekunder, isrealske esler på moped eller lokale mennesker like verdifulle som en makulert utgave av Paolo Cohelos siste.

Vi måtte til Koh Pha Ngan, nærmere bestemt en strand med det megetsigende navnet Haad Yuan, som på thai betyr noe slikt som "her er det ikke politi, ikke biler, alt er dritbillig, du kan kjøpe rusgifter på kreditt hos en fyr med langt hår og dagene bare suser av gårde som ordene i en bok av Camus". Etter hundre timer med eksos, støy, ebola og massasjejenter hvis tannstell hører hjemme på høstutstillingen 2007 langt mer enn i et menneskes munn, var vi endelig i paradis! En perfekt miks mellom rekreasjon, slaraffenliv og Half Moon Parties i jungelen hvor jabba-tyggende gamle koner høflig anmoder en om kjøp av fluoriserende solbriller akkompagnert av fullstendig utdatert psy-progressive i så mange timer du selv måtte ønske. Tid er intet begrep her, og det er faktisk hovedgrunnen til at jeg velger å bruke ordet "paradis".

Ikke fordi jeg er en oppblåst pamp som liker å lefle med stilige ord og bygge luftslott med tastaturet, men jeg sier det fordi jeg er en ridder av den gyldne sannhets orden. Dette er virkelig Edens Hage (bokstavlig talt iom at det også er navnet på strandens beste diskotek), og jeg ønsker å dele dette med dere, våre kjære, trofaste lesere (til og med deg anonym, med det mentale hareskåret). Jeg vil at også dere skal oppleve denne stranden, dette stedet, disse menneskene. Så sett dere på et Aeroflot via Moskva til Bangkok, bli der en dag og pust inn smørluften, ta et småfly til Koh Samui for 1500 tur/retur og hopp på aller aller første båt til Koh Pha Ngan og dets hovedstad Haad Riin. Det viktige da er at dere ikke tar så mye som ett skritt inn i selve byen, men bare bytter fra ferge til langsnutebåt som tar dere rundt odden til Haad Yuan for ca 50 kroner. Da. Da har dere virkelig gjort noe dere ikke kommer til å angre på. Forhåpentligvis ser jeg som mange av dere som mulig her i desember, jeg blir i hvert fall ikke å finne i Norge før McCain har regjert i minst to måneder. På gjensyn godtfolk, nå må jeg, Den Gyldne Svane, gå å spise litt MDMA og litt nudler med chili.

(Kanskje ikke den mest velfunderte teksten som er skrevet her sett fra et sos1000-perspektiv, men jeg kan love dere at dette innlegget er fylt med tips verdt sin virtuelle vekt i gull. Neste uke skal jeg fortelle dere den israelske versjonen av Rødhette med Ulven samt balansere et egg på nesen, som min venn pleier å si. Med andre ord: jeg skal poste noen bilder fra denne stranden som kan gjøre selv en bitter postkontoransatt med lungeemfysem og håravfall til et smilende menneske med god appetitt på livet.)

Ukas Idiot Uke 43: Alexander Fleming

Her en kveld satt jeg og så på Nosferatu the Vampire/konsumerte en Duvel/tegnet opp byggeplanen for en ny synagoge på Elverum da det plutselig gikk opp for meg hvilket tap for estetikken fraværet av pest representerer. Det finnes knapt et ord i verden som drypper mer av innhold, som er så tettpakket med mening og konsentrat. Det er et vakkert ord, ingen tvil om det. Og hva har vi gjort? Jo, vi har gått hen og nærmest utryddet den. Som europeer skal man være ekstremt heldig om man klarer å pådra seg den minste byll, noe som har gitt opphavet til utallige böhmiske folkesanger, blant annet klassikeren "Den som levde i en tid med pest/som slapp å ty til latter og Hest". Men jeg skriver ikke dette for å mimre over 1349, jeg skriver det for å plassere skylden på en verden i endring der den bør være. Jeg ønsker å fortelle sannheten om Alexander Fleming.

Da den unge Alexander vokste opp i Kroatia på 1700-tallet, midt under det som gikk under navnet "Den mørke middelalderen", var verden et spennende sted med drager, riddere, bortførte prinsesser med en lite dokumentert men likefullt høyst reell hang til sodomi, et utall jøder spredd over hele Europa med de utfordringer det representerte og sykdom nok til at arbeiderklassen kunne se frem mot den daglige reisen til bomullsfabrikken med spenning. Hvem ville begynne å hoste nettopp denne dagen? Europa var et uhørt fargerikt kontinent, noe som gjenspeiler seg i all den vakre kunsten og litteraturen som illustrerer perioden med kirurgisk presisjon for ettertiden. Men dette var ikke nok for Fleming, sønn av en omreisende jødisk kjøpmann og en slavisk prostituert. "Live fast, die young" var et ukjent og uvelkomment begrep for denne kjetteren, hvis homofile kjerneverdier var trygghet, kjærlighet og god helse.

I sin kamp mot malerisk samfunn inngikk Fleming en pakt med Martin Luther, Belsebub og Frans av Asissi. Martin Luther spikret opp stillingsannonser som søkte etter "dyktige jøder for godt betalt arbeid i idylliske omgivelser i og rundt Transylvania" på hver kirkedør i hele Balkan, Fleming bedrev okkulte eksperimenter med jødeblod i Frans av Asissis kloster i den gudsforlatte Asissi-regionen i Ukraina mens Belsebub velsignet det hele gjennom å kaste demoniske forbannelser over eksperimentet. Sammen jobbet de mot et felles mål: Å fremstille antibiotika.

Gode krefter ble satt inn for å stoppe denne heretiske aktiviteten. De sagnomsuste Korstogene, med Tempelridderne i spissen, var et initiativ fra kongen i Portugal, Issam den Milde, et heftig forsøk på å bevare den regjerende verdensordning og hindre Den Onde Akse i å nå sitt farlige mål. Den samtidige tenkeren Friedrich Nietzsche uttalte, som vanlig forut for sin tid, at om man lykkes med å fremstille antibiotika av jødeblod ville man gå gudløse tider i møte. Men alle advarsler og positive initiativ rant ut i sanden. I 1726 presenterte Alexander Fleming "Penicilin" for det åpne legemiddelmarkedet, navnet med tydelig henblikk på hans eget mannlige kjønnslem.

Mennesket har alltid vært en svak rase, og når produktet først var tilgjengelig var det mange som falt for fristelsen. Resultatet var en sterk nedgang for sykdommer som pest, spanskesyke, tyfus og koldbrann. Konsekvensene opplever vi på kroppen idag, der våre døtre poserer uten verken klær eller bluferdighet på fremsiden av jødiske magasiner for så lite som en pakke Kent Menthol. Og alt dette takket være en sønn av en omreisende sionitt og en slavisk prostituert. Takk skal du ha, Alexander.

Ukas Kronikk Uke 43: Om Advent

Et nytt brev har klart å nå redaksjonen i Ukas Idiot, som har sin respektive postboks, samt en faksmaskin (av merket Brother, tilhørende Paraplyenes manager) trygt forvart nede i kaninhullet til Vemund like på hjørnet ved Smart Club. Kun de mest engasjerte der ute klarer å trenge igjennom dette forvirrende kraftfeltet, og da er det bare rett og rimelig at tiltaket applauderes og at brevet tas på alvor. Jeg leser følgende:

Hei du som skriver Ukas Idiot.

Det er med fortvilelse og panikk at jeg henvender meg til deg. Jeg er førsteårsstudent ved Steinerskolen i Hamar og trives godt med å skrive min egen versjon av verdenshistorien og praktisere eurytmi. Jeg er generelt opptatt av samfunnet rundt meg og jeg har et brennende politisk engasjement. Men jeg har et problem. Jeg er så forferdelig glad i den brune julebrusen fra Hamar. Da jeg så den dukke opp i kantina sent i oktober, nølte jeg ikke med å kjøpe meg to flasker på stedet. Så fort mine klassekamerater oppdaget hva jeg holdt på med, ble de sinte og bua meg ut av kantina. 'Kan ikke drikke julebrus i oktober din jævla idiot!' ropte Anders. 'Jula er hellig! Og den starter ikke før i desember!' fortsatte han, før han kasta en flyer fra Framtiden i Våre Hender som traff meg midt i det venstre øyet og forårsaket en stygg betennelse på netthinna som en uke senere resulterte i 50% blindhet.

Nå ligger jeg på Elverum sykehus, og det eneste som kan trøste meg er en iskald julebrus. Men jeg vet ikke hva som er riktig lenger, og det siste jeg ønsker er å føle meg som et fjols igjen. Det er derfor jeg spør deg, mannen bak Ukas Idiot: er jeg en idiot hvis jeg drikker julebrus i oktober?

Hilsen Gard

Kjære Gard. Kom hit og få en klem og en knyttneve. Sånn. Og mens du summer deg skal jeg fortelle deg en ting eller to om verden, så du får tatt deg sammen en gang for alle. Min gamle, nå avdøde venn Pierre Bourdieu mente at den mest effektive formen for herredømme er den som ikke må legitimeres eller rettferdiggjøres i det hele tatt, men som blir tatt for gitt eller oppfattet som naturlig. Denne prosessen kalte Bourdieu – med fransk sans for Dom Pérignon og det dramatiske i ett og samme glass – symbolsk vold. Og vi skal ikke være noe mindre dramatiske her i Ukas Idiot, når vi påstår at dette adventsfjaset til det pop-politisk korrekte Fritzlpolitiet er nettopp symbolsk vold av det virkelig perverse slaget.

Og la meg spørre hvorfor. Hvorfor det har seg slik at du på død og liv ikke skal få drikke julebrus i oktober? Nei, det er nemlig fordi vi må spare oss. Vente. Ikke la oss friste. Er det én eneste ting juletida handler om, så er det å konstant skulle fornekte at det er juletid. Vi venter ukritisk og uten tanke, kun fordi det er slik det skal være. Det har oppstått en slags kollektiv frykt for at å smake på en ørliten bit av forventningene før tiden er inne, vil få hele jula og alt som hører med til å eksplodere og stå igjen som en uhelbredelig og verkende sinnsforankret Tsjernobylreaktor.
Jula har blitt like sårbar som en omskåret nynazist. Det er i hvert fall budskapet de regjerende ideologiske høyborgene i landet vil trykke ned i oss. Den minste feilkonsumerte berlinerkrans kan ødelegge alt. Men oppi all denne symbolske volden – all ventingen som tas for gitt, all kritikken mot markedskreftene med sin premature adventsabstinens, og alle kroppsliggjorte forventninger om hva jula er, skjuler det seg et dystert budskap: Nemlig at jula, når alt kommer til alt, nettopp ikke er mer enn marsipangrisene, akevitten og julebordsligget.

Når Framtiden i Våre Hender er så genuint redde for å la seg friste for tidlig, og skildrer dette gjennom dystre fraser som «Ja, da sitter vi her – vi som skal kose oss og feire jula. Snytt for all spenning», sier de på samme tid at det er disse materielle godene som utgjør jula. Og hvis man bare klarer å komprimere alle disse juleproduktene sammen over et kort nok tidsrom og intensivt innta dem gjennom hver eneste kroppsåpning når det først gjelder, kan man komme dit, til denne bekymringsløse drømmeverdenen hvor Wenche Myhres versjon av «Hei Hå, nå er det jul igjen» går på loop i det uendelige og alvene til nissen tilbyr liggeturer for en slikk og ingenting. Til den sagnomsuste «julestemninga».

Typisk norsk. Typisk jævla norsk. Det hele er den store klassiske norske fyllekula blåst opp tusen ganger. «Kan ikke drikke i uka, ånei! Vi må spare oss til lørran! For det er da det gjelder!» Hæla i taket og huet i doskåla. Dagen derpå tilbringes på samme måte som den jevne nordmann tilbringer januar – tung i hodet og deprimert – den såkalte vinterdepresjonen, som er like mentalt innøvd som adventsventingen en måned tilbake i tid.

Så, Gard. Drikk julebrus i oktober til det tyter ut av øra på deg og den karamellaktige stanken stråler ut av kroppen din som radioaktivt karma, hvis det er dette du vil. Jula kan uansett ingen stole på lenger, verken om den sees gjennom de feite brilleglassene til direktøren for Nidar/Bergene eller gjennom de hippe endagslinsene til den solidariske og verdikorrekte dronen der ute. Det hele er en eneste stor zombieinfisert postapokalypse, og du vet hvordan man løser slike problemer? Man tar hagla fatt.

Lykke til, Mvh Ukas Idiot.

Ukas Idiot-organisasjon Uke 42: Blå Kors Norge

Så var det den tiden på året igjen. Høsten. Med den snikende kuldas krav om økt påkleding synker fristelsen for utroskap & voldtekt og rydder plass i hjertene våre for surrogatet kjent som kjærlighet. Da går det heller ikke lenge før de understimulerte snyltedyrene som har valgt dette som sitt opium spretter fram i kapp med fåresoppen på skogbunnen. I år blir det verre enn noen gang. Et eller annet utpint hjerte har avgjort at den tradisjonsrike avlatsordningen endelig skal komme hjem dit den ble født. Til kristenfolket. På søndag er det tid for TV-aksjonen, og inntektene går til Blå Kors Norge. De skal etter sigende bruke dem på å hjelpe barn av rusmisbrukere.

Allerede i starten av uka begynte t-banevognene å fylles med bilder av små teatersminkede barnemodeller som med noen velformulerte setninger har fått tildelt de kosteligste offerroller. Jeg gidder ikke gå i detalj, for alle vet hvordan TV-aksjonen fungerer. I løpet av noen dager presser man prisen på god samvittighet i gode hjem fra null til noen få hundre kroner. På den syvende dag sender man ut et kobbel dogmatiske bøssebærerne for å befri husstanden for byrden.

Det er jo en kjent sak at TV-en er skyld i det forsinkede moralske forfallet Norge har opplevd i post-dugnadsalderen. Det er dårlige tider for alle som livnærer seg av dårlig samvittighet. Men én dag i året åpnes kanalen inn i ”folkets” hjerte (NRK), og utenfor denne åpningen står velferdsorganisasjonene og sloss. I år er det altså Blå Kors som får slippe til, og det er dette som provoserer meg. TV-aksjonen må folk gjerne få underholde seg med, jeg kjenner knapt noen som ser på NRK annet enn foreldrene mine og de besteforeldrene som ikke har bukka under for død eller demens. Og de kommer til å gi. Men jeg klarer ikke brenne inne med smerten jeg føler ved å tenke på alle de millionene med kroner som søndag skal stappes ned i spannet til en organisasjon med mottoet ”Ved Guds og Hans Ords hjelp”.

At selv småbarnsforeldre ønsker å ruse seg langt vekk fra en verden der slikt kan forekomme er i mine øyne fullt forståelig. Og hvis det beste hjelpeverket for barna deres er en ”evangelisk totalavholdsorganisasjon” som ” bygger på Bibelen som de kristne kirkers hellige skrift” og hevder i vedtektene sine at ”virkelig frigjøring for alle mennesker fås gjennom tro på Jesus Kristus”, ville det kanskje vært bedre om pengene heller gikk til å sende disse barna etter foreldrene inn i den bekymringsløse ruståka.

Ettersom jeg selv aldri måtte tørke opp min fars spy i barndommen og ikke er noen budbringer fra et personlig hælvete kan dere selvfølgelig komme drassende med at jeg ikke vet hva jeg snakker om. Men min avdøde samefiendtlige farfar var sønn av en voldelig alkoholiker og lot en gang falle noen ord jeg støtter meg til i denne som alle andre saker: Stol aldri på et menneske som ikke drikker.

Ukas Reisebrev Uke 42: Lost in Inflation

Mens jeg nå sitter og venter på mitt NW21 fra Narita Airport Terminal 1 til BKK Suvarnabhumi Intl, er det ikke uten en viss følelse av å være i ferd med å forlate et synkende skip uten bunn. En ukes studier av et folk hvis Nikkei-børs så til de grader har latt seg inspirere av våre islandske brødre, kan derfor ikke sies å være et empirisk forskningseksperiment fritt for visse muterte resultater. Tokyo, som for de av oss som er født på 80-tallet på mange måter har tronet i horisonten som et slags futurist-Utopia, med roboter som bærer ut (den omhyggelig sorterte) søpla, intimhygieniske electro-snarveier og nanoteknologi under ett hvert grantre, synes nå nesten å være et riskorn utdatert. Og spesielt de av oss som har valfartet til andre Asia-metropoler som Shanghai og Bangkok vil kjenne seg igjen i dette, men jeg velger faktisk å ta såpass i at jeg vil påstå Københavns nye undergrunnslinje som mer imponerende enn samtlige av tingene jeg har sett her i løpet av en uke, både i arkitektonisk-effektiv og Blade Runner-estetisk forstand.

Det er lik som en slags stum skygge hviler over hele byen og dens omegn; flyplassen er tom for passasjerer - ingen vil ut og ingen vil inn, fiskemarkedene er stengt annenhver dag (noe som igjen resulterer i middelmådig sashimi) og bransjefestene er like platte som anekdotene til Maja Casablancas på en bakfull søndag. To timer på fest befolket av to vegg-til-vegg-tepper og 25 fotografer og/eller grafiske designere fra Kobe som spiser (middelmådig) sushi med tannpirkere mens de bukker og neier som om Parkinsons er hva de har + tre timer på Nike Store Opening Party hvor 300 japanske Onkl P-lookalikes, alle med flere engelske ord på hettegenseren enn i vokabularet, arrangerer uoffisielt Asia-mesterskap i sette opp fårete hiphop-fjes i baren, kan få selv det mest par eklektiske par danseføtter til å miste lysten på Josh Wink-konsert og heller vende nesen hjem til hotellrom/MSN.

Og når jeg da i tillegg pådrar meg den relativt sett ufarlige, men akk så forræderiske lillebroren til H5N1-viruset på toget til Shibuya for å kjøpe Lacoste-skjorter til norske priser, er det ikke rart at jeg lurer på om dette landet opplever inflasjonen på mer ett plan. Hvor ble det av de artige dinosaurene som danset på skyskraperenes elektroniske glassflater mens livsbejaende geisha-babes i skoleuniform dro meg med på surrealistisk og skjelsettende karaoke?

Jeg trodde alt som skulle til for å ha det moro var et lite glass Suntory og et dagspass på undergrunnsbanen, men så feil kan man saktens ta. Ikke er det billig heller, på tross av at økonomien stinker (taxi feks er like dyrt som i Norge).

Only boring people get bored, uttalte en ikke-navngitt norsk filosof i forrige uke, og hvis dette utsagnet stemmer er det kanskje ikke så rart at Tokyo fremstår like kjedelig som dødelig sykdom i nær familie, for japanere er virkelig et urkjedelig folkeslag. Og det er nok ikke helt uten grunn, all den tid japanere de facto er verdens mest rasistiske folkeslag post hvite Sør-Afrika på begynnelsen av 80-tallet, og de ikke er spesielt interesserte i hverken å gi eller ta å imot input fra andre enn seg selv og sine. Samtidig som kinesiske "Linglei", Bangkokske samtidskunstnere og andre sørsøst-asiatiske avantgardister i stadig økende grad griper om livet utenfor de respektive lands fire vegger, med stor vellyst og smittende entusiasme, sitter disse bleke vannloppene som små introverte bakere på (hver) sin bittelille øy og spiser seg mette på egenproduserte kaker fylt med krem og syltetøy, mens verden utenfo spinner rundt dem uten at på noe som helst vis later til å bry seg. Jeg håper en aggressiv variant av nevnte fulgevirus med umiddelbar virkning snirkler seg inn gjennom de stygge ansiktsmaskene deres der de svever rundt i ignorant lykke på Shinjuku-eki med sine i-Book'er, i-Pod'er og i-gudenevethva'er.

Sayonara, 東京/Tōkyō, hvis jeg virker bitter er det bare fordi du ga meg en så jævlig vond madrass å ligge på (som forøvrig kommer til å koste den norske velferdsstaten flerforlige tusen kroner de neste 30 årene). Om en uke er alt annet enn den nydelige smaken av Teppanyaki-biff som vasket vekk fra minnet.

Nå: Bangkok Rave City!

Ukas Idiot 2 Uke 41: Vicente Modahl

Vicente Modahl, manageren til den åpenbart lett manipulerbare/litt sakte tenkende artisten Stella Mwangi, har den siste tiden blamert seg så til de grader i det offentlige rom at han tvinger redaksjonen bak Ukas Idiot til å gå på tvers av sine vanligvis så trygge og pertentlige moralske rammer og tillate at antallet idioter denne uka fordobles. Vi beklager den forvirring og kanskje til og med fortvilelse dette nødvendigvis kommer til å føre med seg for enkelte av dere, men ønsker samtidig å sette fokus på at vi er glade i dere, og at det dessverre ikke var noen vei utenom dette etiske overtrampet.

I siste nummer av "Natt og Dag" bedriver Andreas Øverland, anmelder i tøyet, domfellelse over Stella Mwangis debutalbum, hvis tittel han forøvrig ikke liker. I motsetning til en rekke andre anmeldere er han ikke videre overlykkelig i sin omtale av det musikalske innholdet, og ved enkelte tilfeller bruker han ord og formuleringer så krasse at man kunne fristes til å tro at han rett og slett ikke liker det. Dette faller nevnte Modahl tungt for brystet, så tungt at han kommer i skade for å vikle dømmekraften inn i skolissene på vei til kontoret denne dagen i oktober som kommer til å vise seg så skjebnesvanger for en rekke menneskers syn på hans kognitive kapabilitet.

Som en følge av denne uheldige episoden med skolissene og dømmekraften kommer det utover dagen en rekke uttalelser fra Vicente Modahls munn, og det er disse som er grunnlaget for kåringen av ham som Ukas Idiot. Jeg ønsker å begynne forsiktig, med å ta opp utsagnet

"- Vi har ingen problemer med områdene der han skriver om låtene hennes, og kritikken mot musikken er helt ok. Men han kan ikke skrive at Stella er en dårlig artist bare på bakgrunn av at han mener tittelen er dårlig."

Her illustrerer norske musikkmanageres svar på konseptet "vortesvin" at han ikke er den beste tolkeren i sitt årskull, da han forveksler Øverlands utsagn om at Stellas album er håpløst titulert med et ikke-eksisterende utsagn om at Stella er en dårlig artist bare på bakgrunn av at han mener tittelen er dårlig. Hvilket selvsagt er en feil man gjerne gjør, noe jeg selv fikk erfare da jeg i forrige uke satte tennene i et kokt egg fullstendig overbevist om at det var halsen til en femten år gammel jomfru jeg hadde foran meg. Men nå er det engang sånn at han har en jobb og jeg ikke, så jeg føler ikke at det er hårreisende å stille spørsmål rundt om han som en profesjonell aktør tenkte seg godt nok om før han kom med sine utsagn rundt sin tolkning av diverse utsagn.

Videre følger et gullkorn jeg setter spesielt stor pris på:

"- Vi reagerer på at han mener det er mangel på personlig uttrykk og sjel. Tekstene handler blant annet om drapene i Kenya. Hvis ikke det er følelser, så har jeg vanskelig for å forstå hva han mener."

For å illustrere min avsky for logikken bak dette utsagnet tenkte jeg å gjøre to ting: Først skal jeg holde pusten i fem minutter for å på min egen måte demonstrere mot irrasjonell argumentasjon i managerbransjen og slik forhåpentligvis utgjøre en forskjell i den store sammenhengen. Deretter følger lanseringen av min nyeste poetiske verk, som handler om alvorlig sykdom i kjernefamilien. Her kommer det:

MAMMA! roper jeg

host host
ja min sønn

JEG SYNES AIDS ER EN UTING

host host
jeg også min sønn
det er en uting, spesielt når man blir forkjølet


Jeg ønsker også å lansere mine planer om å sette skapet på plass overfor enhver litteraturanmelder som kunne komme til å stemple dette poetiske verket som sjelløst, med hjemmel i Vicente Modahls Bibel for Sjelelig Innhold, kapittel 4, vers 16. Til sist har vi det salige paradokset i at den her i lite rosende ordelag nevnte manageren beskylder Andreas Øverland for å gå ut over sitt mandat i anmeldelsen ved å bevege seg inn på personangrepenes tyrefekterarena, noe det virker tydelig for mennesker som kan lese og tolke samtidig at Andreas Øverland ikke har gjort, for deretter å selv komme med det mest umotiverte personangrepet jeg har sett siden min tidligere samboer og nå medredaktør her i Ukas Idiot holdt på å drepe en av våre nye naboer med et karatespark i halsen under en svært underholdende innflytningsfest.

Her skulle jeg egentlig ha snekret sammen noe som kunne minne om en konklusjon av teksten, men idag mer enn noengang føler jeg at innholdet taler for seg selv på en måte som ingen oppsummering kan forsterke. Ha en fin dag.

Ukas Idiot Uke 41: Idol-Jens

Sist uke fikk jeg et brev som jeg liker å lese opp høyt. «Hei du som skriver Ukas Idiot. Jeg er innom bloggen din tre ganger i uken og jeg fryder meg så til de -grader-! Jeg har lest opp utdrag fra ditt forfatterskap til alle venninnene mine, og du har blitt et lite fenomem her i Namsos. Du har ikke vurdert å bli forfatter på heltid? Kjærlig hilsen Berit». Først av alt så lurer jeg på hvordan du fant adressen til huset jeg bor i, men for å gå over til spørsmålet ditt så er svaret mitt et kontant nei. Sannheten er at jeg får mer glede ut av jobben min enn jeg noensinne vil få ut av skrive. Jeg jobber som støttekontakt for mennesker med cerebral parese, og gjennom den jobben har jeg fått mange sterke vennskap jeg ellers ville vært foruten. Jeg hadde ikke fortalt om dette hvis det ikke hadde hatt en direkte sammenheng med hvorfor adamseplet mitt ble trykket ned i spiserøret av en dørvakt fra Cacadu i går natt.

Den kontaktrengende jeg liker aller best heter Vemund, en livsglad liten knekt med en helt uforståelig vestlandsdialekt. Han er ikke så preget av CP som mine andre venner er. Det som skiller han ifra andre mennesker er at han trenger hjelp til å pusse tennene sine hvis han allerede er sliten i armene, samt at talen hans er rimelig slurvete. Selv om ingen mennesker egentlig kan forstå hva han sier så har han to gode venner i verden, en sykelig overvektig sykkeltyv fra Chile og en loppebefengt kunstmaler som pendler fra Plata til ateleriet sitt to ganger om dagen. De er gode mennesker, tross alt.

Jeg befant meg på Internasjonalen og sippet på en Erdinger mens jeg ventet på at Vemund skulle møte meg til avtalt tid. Vemund kom uvanlig selvsikkert forbi køen og inn gjennom døra i en flokk med velkledde mennesker. Det var Idol-Jens, tre bandmedlemmer fra Paraplyene, og de to nevnte vennene til CP-offeret. Vemund og Idol-Jens hadde vært på hils på et buss-stopp de begge pleide å stå på i Voss for åtte år siden, og på bakgrunn av sistnevntes nylige suksess skulle de skåle for gamle tider. De så rett foran seg og travet opp trappa til toalettet. I tro om at det var snakk om et kort ærend så gikk jeg uvitende tilbake til det gylne glasset og satte meg til å vente.

To øl og mye forvirring senere gikk jeg på leting i andre etasje og fant de bak den røde gardinen. Idol-Jens åpnet tre flasker Dom Perignon, mens kunstmaleren gjorde seg flid med å fingre hun blonde fra Paraplyene som jeg alltid glemmer navnet på. Jeg trakk gardinen til side og hilste hjertelig på alle. Alle så ned i gulvet og snakket lavt til hverandre uten å se på meg. Til slutt stanset alt snakket og det eneste jeg kunne høre var suset fra gløden i crack-pipa til Roger “Hestefjes” Amundsen, bassist i Paraplyene. Vemund ga meg et anstrengt beskjemt blikk og brøt innseglet. «Det er nok ikke plass til flere. Du får nesten gå ut av rommet og ha det morsomt der nede i første etasje.» Idol-Jens smilte, og tjukkasen fra Chile latet som han ikke visste hvem jeg var. Mine herrer: Jeg brast ut i gråt.

Med anklene nede på gulvet skrek jeg «I AM NOT AN ANIMAL!» med skjelven, lys stemme. Slim gikk ned i halsen min og jeg skrek som en hyene til jeg ble fulgt ned trappa med en fast klo. Nedbrutt gikk jeg på galeien på mine to ustødige bein og ble skyldig i skadeverk for 4.500 kroner.

Jeg hater deg, Idol-Jens. Du stjeler ikke vennene mine ustraffet. Jeg gir faen i musikken din, jeg skal ikke snakke om den, jeg skal tenne på huset til foreldrene dine når det er mørkt ute. Den neste gangen jeg ser deg skal jeg gi deg albue i det lange trynet ditt til skinnjakka di er full av blod. Jeg skal drepe deg.

Ukas Kronikk Uke 41: Slik JEG Ser Det

Hei du, Ali Farah. Jeg vil si deg noen ting, og jeg regner med at du tar deg tid til å lese mine tanker til siste punktum.

Jeg husker ingenting fra episoden som inntraff mellom deg og ambulansesjåføren Erik Schjenken, for jeg kjøper ikke avisen og jeg benytter meg ikke av Sofienbergsparken når jeg skal strekke på mine ben, men jeg fikk veldig mye vondt i hodet av å lese det du skrev i Ny Tid den 9. oktober 2008, og det har mindre med dine pådratte skrivevansker å gjøre enn med det meningsbærende innholdet i teksten, for å si det slik. På tross av den dundrende hodepinen du har forvoldet meg med dine skriblerier, ser jeg meg allikevel nødt til å lytte til mitt eget behov for å utrykke hva jeg tenker om det jeg leste.

For meg fremstår du som en lettere selvbedragende og sint mann som leker boksen går med alt hva kan minne om logikk og konsekvensanalyse i kampens hete, noe som for så vidt er forståelig nok, men jeg kan likevel ikke se at denne forståeligheten skal kvalifisere krusedullene dine om hvordan verden henger sammen til deltagelse i det offentlige rom på noen som helst slags måte.

Du er, tro det eller ei, faktisk ikke den eneste som har fått oppleve urett, og all den tid urett langt på vei er en subjektiv sak som veldig mange mennesker får oppleve i større eller mindre grad, samtidig som aviser og tidskrifter kun besitter så så mye plass til enhver tid, ser jeg nesten på det som min plikt å kommunisere at DU faktisk også har voldet MEG en ikke ubetydelig dose urett ved å presentere dette brennende lappeteppet av systemfeil for min tid/rom-begrensede leserbevissthet.

Jeg skulle gjerne tatt inn over meg et tosifret antall bibler om hvordan traumene dine post-parkvold har innvirket på både liv og levnad, og gjerne også lest et halvt snes uttalelser fra både den ene og den andre psykiater, men å måtte høre på deg avertere for totalt vranglåste analyser om "rasisme i den store sammenhengen" og hvordan stoler deler av den vestlige verden lever godt på gamle koloniers elendighet blablabla, er en opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten.

For hvor kort har vi egentlig kommet når vi fortsatt snakker om Vesten og hva "DE" finner på for noe lureri. Er jeg Vesten? 

La meg ærbødigst få lov til å introdusere deg for mitt verdenssyn, som representant for den fiktive/konstruerte gruppen humanoider jeg tror du akter å treffe med din kritikk, om jeg skal foreta slik en kvalifisert gjetning. La oss for ordens kyld kalle det (verdenssynet) for ZAPPRUDERVARENGREVLING, og for ordens skyld la oss også gi ditt verdenssyn et navn: LOFFOGSIRUPERGODT.

ZAPPRUDERVARENGREVLING er et verdenssyn jeg har delt med meg selv en liten stund nå, og jeg merker at jeg blir sterkere og sterkere i troen for hver dag som går. Det går ganske enkelt ut på at jeg ikke lenger ser på meg selv som en del av noen definert gruppe, og at jeg ikke skiller folk etter skostørrelse, hudfarge, foretrukken suppe på Tasty Thai, relasjon til mennesker som levde for 300 år siden og andre ting som ikke har noe å si for meg. Hvorfor det da, pleier alltid Trude å spørre meg, hvorpå jeg gjerne svarer at jeg synes det er behagelig og ikke minst veldig rasjonelt. Jeg liker å være rasjonell, og jeg synes det er behagelig å slippe denne nitidige utvelgelsesprosessen man må i gjennom til stadighet når man opererer med LOFFOGSIRUPERGODT, eller en foreldet tilnærming til mennesker som grupper, som man også kan kalle det.

Du skriver blant annet at "vi" lever som grever i Asia og (!) Afrika, men dette er rett og slett ikke sant. Jeg er i Asia helt alene og om jeg hadde måttet dele denne grevetilværelsen med et "vi" hadde jeg synes det var veldig urettferdig, fordi jeg liker helst å ha alt for meg selv. Du skriver videre at "vi" lever "urimelig grådig" i forhold til verdensmålestokken, men da kan jeg berolige deg med at min grådighet er urimelig totalt uavhengig av alle andre, og at jeg ikke har noe som helst brennende ønske om at andre skal straffes for min urimelige grådighet, (nesten) like lite som jeg selv ønsker å bli straffet for andres, det være seg avdøde kolonister, trepanerte papegøyer eller omvendte fariseere som står ved spakene.

Når jeg valfarter til Gressholmen for å torturere sauer er det på ingen måte et utslag av en kollektiv agenda iført gråblå uniformer og belte med lommekniv i, snarere tvert i mot. Og når jeg spytter den tyrkisk-kurdiske gutten "Hjerneskadde Umut" i ansiktet med jevne mellomrom, har ikke det noe som helst å gjøre med systematisert rasisme, kulturimperalisme, nyottomansk hovmod eller diskriminering av mulithandicappede, det har kun å gjøre med at jeg er en drittsekk som synes det er gøy å plage andre mennesker.

"En drittsekk er en drittsekk undratt hudfarge", sa alltid frøken Koht på sitt karakteristiske grautmål, og det var på ingen måte det dummeste hun pleide å si (det var for øvrig: "alle de som mobber Jonathan for snabelskoene kommer til å havne i skjærsilden for evig tid")

At Erik Schjenken velger å ikke plukke deg opp fra bakken når du ligger på den og har vondt er veldig trist, men å kritisere meg for å stå i ledetog med en for meg totalt uvedkommen (påstått) rasist-drittsekk og en gjeng andre mennesker fra allskens æraer med en like stor gjeng motiver for å agere det samme, fordi vi tilfeldigvis deler et par oppkonstruerte kjennetegn som fødested og pigment, påfører min fatteevne virkelig store forundringer.

Ikke glem at det faktisk var nevnte kolonister som oppfant både kartet, nasjonalstaten og peanøttsmøret neste gang du velger innfallsvinkel for dine argumetnasjonsrekker, Ali Farah. Og heller ikke glem at du ved å ty til dette arsenalet av retoriske våpen langt på vei legitimerer en tankegang om et "oss" og et "dem", og du burde jo vite minst like godt som meg at slikt noe bare leder til rot og oppslag i avisene.

Jeg kunne sittet her til vi fikk besøk fra verdensrommet og brukket ned kronikken din setning for setning med kinesiske spisepinner og yrende skadefro, hengt avsnittene om "white trash democracy", "Jeg mener jeg klarer å se hvite mennesker som individer" og "morsomme onkler" opp til tørk blant giftige bananfluer, og sementert avisen Ny Tid med føttene først i en ildfast form for så å slippe den ned i havgapet, men mine lesere har ikke den samme tålmodigheten som dine. Derfor hopper vi elegant til avslutningen som har fått det megetsigende klengenavnet "Min løsning".

"Hvis du vil at vi raskest skal glemme, så må vi ha forsikring om at dette ALDRI kan skje våre barn, og at eventuelt ansvarlige slipper unna med litt hardt mediepress og en advarsel. Og det kan vi bare føle oss trygge på, dersom du viser at du forstår dette! Hvis du forstår dette, vil også andre forstå. Først da kan denne hendelsen føre til noe godt. Ikke bare for oss, men også for mine søstre og brødre og barn." skriver du med tydlig adresse Hvit Nordmann, Erik Schjenkens vei 4b, men det som for det utrente øyet kan se ut som brennende omtanke for fremtidens barn av regnbuen med antirasistisk gulskjær er jo egentlig bare en lysegrønn plakat som skriker "JEG HAR SÅ VONDT I INNVOLLENE OG JEG VIL AT ALLE SKAL VITE OM DET", altså en klassisk variasjon over det mest naturlige tema som går igjen hos arten mennesket: egoisme.

Det er ikke offeret for seksuelle overgrep som står på barrikadene og skriker om at "nå må vi snart få skikk på Riksvei 8 til Kaupanger før enda flere liv går tapt!", det er Jostein Årnes far til Kjetil (19) som pleide å kjøre Mazda. Det er egoisten Jostein som flagger dette budskapet hardt på VG Diskutér med CAPSLOCK og mongoloid tegnsetting, ikke filantropen. Og egoister allierer seg som kjent seg av egoistiske grunner, ikke av rasistiske. 

Min løsning må derfor bli å dyrke det vi kan aller som best her i verden og i ditt tilfelle vil det oversettes til å dytte Erik Schjenken så langt ned i sølepytten som det lar seg gjøre for nytelsens skyld, og holde oss andre langt utenfor. Ta pistolduellen med den det gjelder, for "vi" har ingenting i den skuddilden å gjøre.

Ukas Lettfattelige Reisebrev til Glede for Alle og Enhver Uke 41: 20 timer i Bangkok

Etter massivt trykk fra intellektuelle kapasiteter som Mylian, Anonym og Svin-Ulf med flere, har vi naa tatt en kollektiv redaksjonell avgjoerelse om dempe det blodigste ordgyteriet baade en og to desiliter, for aa tekkes vaare mange lesere fra det midlere segment, som det saa fint heter her paa Smestad. Fra og med naa skal vi proeve saa hardt vi kan aa male med bredest mulig pensel til enhver tid og ikke minst skal vi unngaa spraaklige unoedvendigheter om cyster, uigursvin og annet vaas saa godt det overhodet lar seg gjoere. Til noeds kan vi spe paa med kjente, kjaere og ikke minst relevante ordspraak som "naa lakker og lir det mot kveld, gitt", "midt i blinken" og "GNY DEG: EBOLA-APE!", men da skal det naermest staa om livet, for den slags hoerer selvsagt bare hjemme i pamfletter som oppfordrer til spredning av AIDS og radioaktivt avfall. Og hva passer vel ikke da bedre enn aa starte hele kalaset med en real sukkertoeysbombe av allmengyldighet: nemlig et reinspikka reisebrev fra det store utland. HVEM KAN VEL IKKE RELATERE TIL DET

(Det faktum at jeg sitter mellom to israelske esler som lukter loek og uvaskede rastafletter herfra til Malmoe, vil innvirke noe paa reisebrevets lengde og kvalitet, men jeg kaller deg en soenn av en prostituert mann om du holder det i mot meg, for det er faktisk min nese og ikke din som befinner seg i disse opplevelsers sentrum)

Bangkok. Smak paa navnet. BANG-KOK. Hvor mange tusen dufter og smaker er det ikke som triller inn i din bevissthet naar du lar dette ordet danse rundt paa tungen? Hovedstaden i smilets forgjettede land er en heksegryte av de sjeldne, brygget paa et tusentalls eksotiske ingredienser, men ogsaa et par velkjente. For det er ikke bare fryd og gammen her i byen med de mange stoeyende og forurensende tuktuk'er, og godt er det, for det hadde vaert fryktlig trist aa dra herfra om ti timer om alt var fryd og gammen.

Her er det baade stygge kroeplinger i veien og feite barn som spiser hamburgere paa de stadig flere amerikanske hurtigmatkjedene som preger det en gang saa eksotiske bybildet. Men her er ogsaa samtidskunst, spennende ting og tang som jeg ikke vet om, og hyggelige gamle koner som sikkert kaller meg baade gjerrigknark og stankelbein og det som verre er, naar jeg ikke slaar til paa deres vennlige oppfordring om kjoep av 30 grader varm rotte-paa-spyd med sursoet saus.

MEN DE SMILER ALLTID

Og det er derfor jeg alltid vil ha plass for denne lille store byen i mitt lille store hjerte. I morgen drar jeg til Tokyo for aa onanere. Sayonara!

Ukas Fakta Uke 41: Om Kommunikasjon

En god venn av meg, forøvrig ikke relatert til den judasen Isak Sellanrå på noe som helst vis, fortalte meg at menneskets arvemateriale ikke har gjennomgått noen mutasjon på et høyt antall årtusener. Derfor, om vi ser bort fra usannsynligheter som at vi i vår utemmede formeringstrang har klart å forbedre menneskets samlede genbasseng i nevneverdig grad, er vi nødt til å anta at mennesker født idag har mer eller mindre det samme utgangspunktet for kognitiv utvikling, eller intelligens om man foretrekker å være banal, som en tilfeldig utvalgt mammutjeger med et syn på kvinner som tilsvarer løvens syn på rå antilopebiff. På tross av dette vil jeg anta at det hersker relativt bred enighet om at dagens mennesker, rent mentalt sett, befinner seg på et høyere nivå enn steinaldermennesker. Grunnen virker åpenbar. Ettersom årene har krøpet sakte bortover har vi LÆRT, vi har hatt UTVIKLING, vi har LAGRET INFORMASJON, FORSKET og generelt FILOSOFERT som noen svin. Vi har opparbeidet oss et høyere bevissthetsnivå. Men hvilket verktøy er det som har tillatt oss alt dette? Hvor er det egentlig vi har gjort av all denne informasjonen vår? Hva er det som tillater oss å trekke filosofien mange hakk lenger enn Platon, som ville vært en uendelig bortreist noksagt om han ved et tilfelle skulle bli teleportert inn i en filosofisk TV-debatt i vår tid?

Det er sikkert noen av dere som nå har gjettet at det er SPRÅKET jeg skal frem til. Språket og kommunikasjonen, det er hva som tillater oss et høyere nivå av refleksjon enn den gjennomsnittlige hjemmesittende husmor på 1800-tallet. Språk medierer læring, som Vygotsky så vakkert formulerte det, og det som skiller meg fra barna til herr og fru Pelsjeger er den språklige og kommunikative stimuli jeg har blitt utsatt for gjennom mine fireogtjue år. Vi har ikke større forutsetninger for å konstruere filosofiske byggverk fordi vi har kunnskaper om CERN-partikler, sorte hull og jordrottenes uransaklige trekkvaner, vi har det fordi vi er i besittelse av et rikt språk, og fordi vi bruker det til å formulere oss selv mer presist enn vi noensinne tidligere har gjort.

Og her er vi faktisk inne i utkanten av en revolusjon. Kommunikasjonen mennesker i mellom foregår i mye større grad enn før skriftlig, og skriftlig kommunikasjon med sin konkrete form har muligheter som er vanskelige å realisere muntlig. Selv vil jeg anslå at jeg har produsert mer skriftlig via det eksellente medium MSN enn en hvilken som helst litterær storhet gjorde gjennom hele sitt forfatterskap. Dette gjelder ikke bare meg, men en hel generasjon. Hvilke konsekvenser denne forskyvning av kommunikasjonsmedium vil ha for befolkningens videre mentale konstruksjoner vites ikke ennå, men at det vil ha stor innflytelse synes for meg sikkert.

Vi i Ukas Idiot-redaksjonen har fått oppleve en del kritiske røster når det kommer til vår omgang med språket. "Ordonani" runger det høylydt fra de uvitende massene. "Ineffektivt, kan sies mye enklere og med færre ord" roper plebeieren med grov metallarbeiderstemme. Vel, kritikere, nå skal dere høre: Mitt svar til dere inneholder så mange korte anekdoter om den dumme elgen som fikk geviret sitt slipt ned fordi det var for prangende og hvordan det gikk med ham i evolusjonen at jeg ikke ville få plass til det i bloggen uten bruk av skruestikke. Og noen skruestikke har jeg desverre ikke for hånden.

Kreativ, metaforisk språkføring er ment for å kommunisere MER presist, ikke mindre. At språksenteret i hjernen deres ikke har vanket med de riktige vennene og som et resultat blitt akterutseilt på tolkningsfronten er beklagelig for dere, ikke for oss. Hvis dere absolutt skal misjonere for å senke formidlingskompleksiteten i samfunnet så ville dere være tjent med å misjonere for noen andre enn meg. Jeg hører ikke på det øret.