"Jeg skal bare drikke litt appelsinjuice" var det siste jeg hørte fra min ellers så tillitsfulle gyngehest, Frode, før han bestemte seg for å kombinere denne relativt normale aktiviteten med en potensielt dødelig og ytterst planlagt overdose bak låst soveromsdør denne bistre vintermorgenen for litt over en uke siden. "Bare og bare, fru Blom", svarte jeg, mens jeg slo hans blå, nonresponsive ansikt med en vennnliginnstilt håndflate i mangel av bedre ting å fylle tiden med noen timer senere "det er da vitterlig både appelsin OG jordbær i denne juicen."Hva slags verden er det vi lever i, kontemplerte jeg for meg selv i dagene som fulgte, når man ikke en gang kan stole på sin egen gyngehest? Og hva får egentlig mennesker til å gjøre slike ting mot seg selv og dem man er glad i? Jeg satte meg deretter fore å besvare disse to spørsmålene for meg selv, Frode og allmenheten, som den ymdyke detektiv jeg er.
Men hvor skulle jeg starte? Hvor skulle jeg lete etter svar? Etter å ha saumfart TV-guide, sokkeskuff og paraplystativ for ledetråder en hel halv formiddag, gikk det med ett opp for meg at jeg begynte i feil ende. Jeg ville ikke finne svar på mine spørsmål angående Frodes motiver i den materielle verden, dette viste seg kun å være et forræderisk blindspor, jeg var nødt til å dykke dypere. Fire meg ned med lys og lykter inn i sjelens hulrom og irreganger, var jeg nødt til å gjøre. Ja, ganske bestemt. Jeg var nødt til å fingere et innbrudd i Frodes sinn.
Da jeg så, som del av en symbolsk transportetappe på min søkende vei mot sannhet, i obsternasig affektrus, logget meg inn her på bloggen for å proklamere dens død i kjølvannet av den forrige mandagens inntreffelse, åpenbarte det seg på høyst uventet vis en gavepakke som himmelsendt for den unge etterforsker. Frode hadde etterlatt seg et fettete og avslørende fingeravtrykk. Han hadde postet et brev!
Jeg leser: "Saken er rett og slett den at jeg ikke ser for meg noen fremtid. En kombinasjon av biologi og opplevelser har formet meg til et menneske som er sørgelig dysfunksjonelt når det gjelder å ta ansvar for seg selv. Ved forrige selvmordsforsøk, i jula ifjor, var jeg i en situasjon som føltes veldig vanskelig og håpløs, både økonomisk, mentalt og utdanningsmessig. Et år senere har veldig lite forandret seg, sett bort fra at det har gått tid og at det som en konsekvens blir enda vanskeligere å rydde opp i ting. For å få orden på livet sitt når det har klusset seg litt til, må man ha handlekraft og motivasjon, denslags ting. Det har ikke jeg. Å ta ETT steg i riktig retning for å få fikset opp i noe som først har blitt skjevt er for meg en stor mental kraftanstrengelse, og for å faktisk løse problemer er man nødt til å ta flere steg av gangen. Det har jeg ikke i meg. Kontakt med helsevesenet og velferdsinstitusjoner har føltes som en helt håpløst komplisert prosess, alt for intrikat til at jeg har orket å gjennomføre noe. Begynt har jeg gjort flere ganger, men å fullføre lar seg åpenbart ikke gjøre. Åpenbart klarer jeg ikke å be om hjelp på en konstruktiv måte heller.
Hvis dette hadde vært det eneste problemet og jeg virkelig VILLE ordne opp i livet mitt så hadde ting vært annerledes, men slik er det ikke. Livet føles for meg ikke som noe viktig. Jeg har mye glede i det, jeg har fantastiske mennesker rundt meg som har gjort tilværelsen tidvis veldig fin de siste årene, jeg har et positivt syn på mine egne evner og min egen personlighet, men jeg virker å være kjemisk blottet for livskraft, driv og motivasjon. Derfor er jeg ikke særlig lei meg, fortvilet, desperat eller noe i den retning når jeg sitter og skriver dette. Jeg er tilfreds med mitt valg. Det er ikke noe problem. Jeg gleder meg til å få fri."
"Jeg gleder meg til å få fri" står det trykket i karakteristisk Georgia, og når jeg ser på Frodes livløse kropp er det nesten fristende å tro på at han mener det. Jeg kan ikke hjelpe meg selv fra å føle en viss avmakt der jeg står med dette "langt mer kommunikative og langt mindre gretne" avskjedsbrev nummer to i mine skjelvende hender. Men jeg gråter ikke, det gjør jeg ei. Det har jeg avstått fra siden mine foreldres skillsmisse i 1995, og det ville ikke tatt seg ut å forandre på dette nå plutselig ut av det blå. Jeg er en vitenskapsmann, tenker jeg for meg selv, og jeg har en misjon. Jeg kan ikke la meg lede inn i fristelse av sentimentalitet og annen tårevåt ulykke i umiddelbar omgangskrets. Jeg må holde meg fokusert, og det vet både Frode og jeg. Det er slik vi begge ønsker det. Det er en uuttalt inneforståtthet oss i mellom som ikke ville forandret karakter uansett hvem som sto og hvem som lå.
En artikkel på VGNett dukker så opp i min ytre synsvinkel og i funksjon av et slags røykteppe tillater den mitt rasjonelle sinn påny å gjøre gisler av disse svulmende følelsene som nå var på vei for å presse seg gjennom vannskorpen med det mål for øyet å spolere min ferd mot svarene. Vår ferd. "Kontroversielt TV-selvmord skaper bølger" forteller på sedvanlig VG-manér historien om Craig Ewerts resolusjon som menneske. Den 59-årige universtetsprofessoren, som befant seg i det terminale stadiet av den ekstremt smertefulle sykdommen MNE (motor neurone disease), betalte 30.000 kroner for å dra til Sveits, fylle sitt beger med eplejuice og reise til verdens ende akkompagnert av Beethovens fineste arrangementer.
Utover en ganske uinteressant jazz om det assisterte selvmordets audiovisuelle forevigelse og den dårligst kamuflerte (og formulerte) agenda jeg har sett siden Maastricht-avtalen ble undertegnet (organisasjonen Care, Not Killing: "Den disproporsjonale mediadekningen av dette temaet, som inkluderer bare en håndfull mennesker som er desperate på å ende sine liv, skaper et falskt inntrykk av at det er voksende krav om aktiv dødshjelp"), er det en ting som slår meg: Dette er ikke noe å diskutere. Dette er done deal. 83,7 % av VGNetts lesere svarer "Ja, det er helt klart på tide med en ny debatt om dette" på spørsmålet om aktiv dødshjelp bør revurderes i Norge, og det finnes ikke den stamcelle i min kropp som kan se for seg hvilke krefter som skal makte å stoppe denne utviklingen. At dødssyke mennesker hvis eneste alternativ til diverse leskende fruktjuicer er "å vri seg hemningløst i smerte i fem år, men samtidig være så lammet av sykdommen at man ikke kan gi uttrykk for det", ikke skal kunne få velge å kjøpe førstnevnte på en hvilken som helst 7 Eleven addressert den vestlige halvkule i aller nærmeste fremtid, kan jeg virkelig ikke se for meg selv med kontaktlinser smurt inn i LSD og bind for alle tre øyne.
La oss heller diskutere noe interessant, tenker jeg, og kikker på Frodes tomme jordbær/appelsinjuice-kartong. La oss diskutere fremtiden.
Min søken sender meg så videre lik en ulærd sonde med hyperfart inn i en galakse av uutgrunnelig og uoverkommelig kunnskap: Jeg begynner å lese på Wikipedia. Om omnivorens evolusjonistiske fortrinn, om Alex Garland, om den episkopale kirke, om karamelisterte epler og ikke minst om en australsk mann ved navn Peter Singer. I anledning Frodes brev, han og Craigs sammenfallende interesse for fruktjuice og generelle nedtegnelser på emnet eutanasi, snubler jeg over dette navnet ved en rekke tilfeller, og han leder etterhvert min oppmerksomhet over på et tema som ved andre øyekast gjør at jeg angrer bittert på at jeg i det hele tatt lærte meg alfabetet: Utilitarisme.
"Å aldri spise av kunnskapens tre", var eden min sjel avla i blod ved et øyeblikk av guddommelig innsikt tilbake på 1400-tallet. "Det vil bare føre med seg død og ulykke". Ikke har jeg savnet det heller, tvert i mot har jeg smykket meg med min uvitenhet, min status som frigjort fra kunnskapstørstens lenker har vært min prydbusk. Å plutslig skulle ta inn over seg utilitarisme og dens evigdype ormehull av stadig nye problemstillinger, korellerer i så måte dårlig med min sjels overordnede prosjekt. "Jeg er kunstner, og jeg skal dø uvitende som en!" For sent. Eplet var allerede på god vei ned i svelget, mine øyne for lengst som klistret til treets flate lys.
Utilitarisme er kort fortalt en filosofi med ett eneste overordnet prinsipp: Det gode er det som gir lykke til mest mulig mennesker. Litt lengre fortalt kan det deles opp i tre punkter:
- Hva som avgjør om en handling eller en beslutning fra et moralsk synspunkt er god eller ikke, er hvilke konsekvenser den har.
- Det er viktig når vi skal vurdere konsekvensene som dårlige eller ikke, er at man tar med i hvilken grad av lykke eller ulykke det medfører.
- Når vi skal vurdere summen av lykke eller ulykke så teller alle sansende, levende vesener likt.
Og enda litt lengre fortalt er det hele en evinnelig tredemølle av spørsmål og utilfrdstillende svar som kan sende det mest stoiske marsvin inn i dyp psykose.
Hvordan skal man måle lykke kvantitativt?, er et av mange spørsmål som dukker opp, og "The Mere Addition Paradox" identifisert av Derek Parfait tar opp dette dilemmaet. Skal man måle gjennomsnittlig lykke uavhengig av antall ekstisterende mennesker, eller skal man legge sammen alle eksisterende menneskers lykke og søke det høyeste siffer? Skal man søke å oppnå et størst mulig antall doser lykke i kraft av et høyest mulig antall levende personer med et liv verdt å leve? I så fall vil man kunne argumentere med at fenomenet kjent fra etikken som "The Repugnant Conclusion" (se bilde), en verden der antallet "verdige liv" som leves definerer planetens totale lykke, blir en uunngåelighet. Jo flere, jo bedre, så lenge livet er definert av det respektive livets agent som "verdt å leve".
"Jeg ser barn på TV i Zimbabwe kjempe for livet om retten til å leve en skjebne undratt enhver mulighet til å forbedre den, mens menneskene rundt meg, som har alle muligheter, kjemper en innbitt kamp for å få dø." Slik lyder den opplyste venninnes analyse anno 2008, og det er vanskelig å argumentere mot at dette isolert sett er et paradoks, men på samme tid er det vel nå snart ikke lenger noen grunn til å argumentere for at "flere muligheter" burde kunne oversettes til "mer lykke", for det er en utopisk og utdatert tankegang som har vist seg svært lite vannholdig ved en rekke tilfeller i vår samtid. Craig Ewerts har ingen muligheter til å forbedre sin situasjon hvis han definerer som uverdig å leve veidere med, og det blir derfor alt for lett å forsvare et assistert selvmord i Craigs tilfelle fra et utilitaristisk ståsted. Jeg kan ikke se annet enn at hans død fører til mer lykke på jord, både gjennomsnittelig og total.
Men hva med Frode? Han gledet seg jo til å få fri. Hvem har rett til å devalidere Frodes ønsker omkring eget liv/død? Kan man ikke fra et utilitaristisk ståsted forsvare eutanasi også i Frodes tilfelle, og dermed allerede nå åpne døren for den fremtidig uungåelige debatten rundt aktiv dødshjelp uavhengig av somatisk tilstand?
"De som virkelig vil dø, klarer oppfylle dette ønsket uten andres hjelp" er den nevnte venninnes kommentar til dette et lite steinkast lenger ned i debatten. Men kan ikke det samme sies om Craig Ewerts og hans likemenn? Hva skiller egentlig deres situasjon fra Frodes, annet enn at de alle har hver sin definisjon av hva lykke og påkrevd kvantum av dette for å kunne rettferdiggjøre et ønske om forlenget liv, er? I begge tilfeller er sannsynligvis svaret at det handler like mye om en verdig død, som om et verdig liv.
Ordet Eutanasi stammer for øvrig fra gresk og betyr "en behagelig død" (gresk eu god og thanatos død), men mer interessant er det å merke seg at ordet Utopia som betyr "et ikke sted" (gresk ou ikke og topos sted) med stor sannsynlighet egentlig stammer fra homofonen Eutopia som da selvsagt betyr "et behagelig sted". Og hvem ønsker seg vel ikke til et mer behagelig sted?
.jpg)
Frode overlevde, men hans drøm om et behagelig sted døde dessverre på sykehuset av skuddskadene, en ulykke som dermed tvinger oss til å stille det som nevnt tidligere fremtidig uunngåelige spørsmålet: Bør Frode ha rett til aktiv dødshjelp på lik linje med Craig Ewerts? Kjør debatt!
Innlegg
9 kommentarer:
Solide greier. Du viser at du stadig utvikler deg, og spennvidden din vokser og vokser.
Jeg synes du tar opp mange interessante problemer her, da med tanke på hvorvidt vi skal kunne gi et menneskeliv en verdi, for deretter å avgjøre om denne verdien er høy nok til at dets eksistens for enhver pris skal forlenges.
Personlig mener jeg at man naturligvis skal kunne bestemme over sitt liv, men samtidig har jeg visse betenekligheter med å frasi seg ethvert ansvar overfor omverdenen.
Når vi er inne på utilitarisme, synes jeg samtidig vi skal se det fra et litt annet perspektiv. For er virkelig den lettelsen Frode opplever stor nok til at man skal kunne forsvare den påkjenningen en slik handling vil være for hans nærmeste; de som virkelig elsker ham?
Er det virkelig slik at man skal kunne neglisjere alt av medmenneskelige hensyn for å få en etterlengtet fred? Er ett menneskets ulykke nok til at det skal være forsvarlig å påføre flere titalls mennesker ulidelig smerte og sorg i lang tid?
Det er mange som har fått kjenne tyngden av store kvanta med smerte, og jeg forstår dem som føler at livet ikke lenger verdt å leve, og som innfinner seg med at det var slik det skulle bli. Likevel føler jeg ikke man kan komme utenom det medmenneskelige ansvaret. Jeg mener ikke at selvmord er egoisme, jeg heter da hverken Dufsen eller united91, men det utilitaristiske ved dette har utvilsomt to ansikter.
Avslutningsvis vil jeg bare konkludere med at jeg ikke dømmer slike handlinger, og jeg betviler ei heller grunnene, men jeg mener også vi alle er satt til live med en hensikt. En hensikt om at vi på hvert vårt felt skal bidra konstruktivt til fellesskapets beste.
Det er i det hele tatt et vanskelig spørsmål, og jeg har ingen klare svar.
Jeg personlig har ikke noe imot euthanasia i de tilfeller hvor individet selv ønsker det. Det er i grunn ironisk at diverse religioner er imot euthanasia og har samtidig - "Du skal ikke slå ihjel", samtidig som de fleste av dem er pro-dødsstraff som er i grunn en irreversibel straff (i tilfeller det har skjedd justismord). Det burde vel være mer moralsk akseptabelt å la et menneske som lider og som følge av det ønsker å dø få sin vilje, enn å ha dødsstraff?
Dette avsnittet var for øvrig spot on:
Men hva med Frode? Han gledet seg jo til å få fri. Hvem har rett til å devalidere Frodes ønsker omkring eget liv/død? Kan man ikke fra et utilitaristisk ståsted forsvare eutanasi også i Frodes tilfelle, og dermed allerede nå åpne døren for den fremtidig uungåelige debatten rundt aktiv dødshjelp uavhengig av somatisk tilstand?
Svaret sier seg selv. Ingen har rett til å devalidere Frodes ønsker. Fordi det er Frode selv som lider. Ikke samfunnet, ikke de religiøse politikerne som lar sin religion få gjennomsyre deres politiske ståsted. Ikke religion og dets dogmer. Ikke Gud engang. Fordi hvis man tror på fri vilje, så er sikkert til og med Gud for euthanasia.
En morsom kuriositet i anledning homofoner er forøvrig uttalen av "Euthanasia" og "Youth in Asia". Lurer på om det er et skjult budskap her.
satan så mye
Joda, det ringer noen bjeller fra ex.phil for mange herrens år siden, men jeg vet ikke om jeg vil gå til de lengder å kalle meg utilitarist.
Frodes lykke i form av en fredelig død kan gjerne være min, eller kanskje i første rekke din, ulykke. Hvordan veie lykken?
Jeg ønsker meg lykkebaromter til jul, for lettvindt måling av lykke og/eller ulykke.Sikkert noe de har på Arngrens eller muligens Clas Ohlsson.
Min husløshet og følgende sjabre internettsituasjon kompliserer mitt avsender/mottaker-forhold i såpass stor grad at jeg ikke får deltatt i den gryende debatten i kommentarkollonen med det aller første, men jeg rekker allikevel å bidra med en interessant observasjon som har falt meg for øret via ytterst sakkyndige kilder i anledning tema:
"Det viser seg både fra studier og av personlig erfaring som behandler gjennom 30 år at suicidale pasienter som opplever et uventet møte med døden parallelt med sin sucidalitet, oftest i form av dødelige sykdomsdiagnoser, med overveiende sannsynlighet opphører å være suicidale i samme øyeblikk som dette møtet oppstår."
Det understøtter kanskje ikke det eventuelle kravet om aktiv dødshjelp til alle, men jeg synes allikevel det er riktig å legge alle kortene som finner vei til stokken på bordet.
Ja, jeg synes Frode burde få lov til aktiv dødshjelp. Ikke av utilitaristiske grunner, men av egoistiske grunner. For det første burde individets autonomi stå veldig sterkt (det bør være svært gode grunner til å krenke denne autonomiteten) og dermed gi grunn til at enhver, uansett grunn, skal få lov til å ende sitt liv med eller uten medisinsk assistanse.
For det andre er det selve grunnen til eutanasi. Individet trenger ikke å lide noe fysisk overlast for at det skal gi grunn til aktiv dødshjelp. Både mentale og sosiale årsaker kan legges til grunn for at man skal akseptere aktiv dødshjelp. Den store innvendingen er selvsagt at når man først velger eutanasi så er det en irreversibel handling.
Men det er likevel slik at for mange som har slike mentale og sosiale vansker at døden er et godt alternativ, så vil det faktisk ikke være noen bedre alternativer enn nettopp døden. Mange kan ikke, tør ikke, evner ikke eller får rett og slett ikke lov av omverden å ta tak i en løsning som ville vært bedre enn døden. Og fordelen med døden er jo da at man slipper å leve.
For det tredje har man ingen rett til å blande seg inn i ens autonomi så lenge det ikke går ut over andre. Vi har ingen rett til å stoppe andre mennesker i å bestemme at en vil ta sitt liv. Hver og en kan nekte å hjelpe noen med å dø, men staten har ingen rett til kategorisk å nekte individets ønsker, selv om det ender i døden. En gitt lege kan nekte å utføre aktiv dødshjelp for Frode, men staten kan ikke nekte for at Frode skal få dette. Her er paradokset hvis alle leger nekter å gjøre dette, samtidig som staten ikke kan nekte Frode å benytte seg av leger for å ta sitt liv.
Til slutt er det en del feil ved utilitarismen som gjør at den er mangelfull ved debatt om eutanasi. Ta for eksempel sheriffen i Orange County som fingerte bevis mot en uskyldig mann for å kue opprørstendenser i lokalsamfunnet. Mannen ble henrettet, men innbyggerne roet seg ned og ingen opptøyer hvor hundrevis ville mistet livet brøt ut. Alle innbyggerne ble lykkeligere og gikk videre i livet og blablabla. Men problemet er at man ikke kan bruke "lykke for flest mulige vesener" som maksime i dette tilfellet, for konsekvensene ville vært dramatiske. Konsekvensene ville blant annet vært en forringelse av individets rettigheter til fordel for "samfunnet", samt at rettssikerhet ville vært en saga blott.
Sannsynligvis vil den store familien samt venner til Frode sørge noe voldsomt over hans død. Altså, hans død forårsaker jo da ulykker til mange flere enn det skaper lykke for. Hvordan kan man da forsvare Frodes død? Jo, fordi utilitaristene bruker samfunnet som en slags norm. Dette er feil, for beslutningen skal ligge hos individet, og så lenge han ikke skader andre mennesker, kan man ikke bruke andres ulykke som et argument for at Frode ikke skal innvilges eutanasi.
Da jeg så, som del av en symbolsk transportetappe på min søkende vei mot sannhet, i obsternasig affektrus, logget meg inn her på bloggen for å proklamere dens død i kjølvannet av den forrige mandagens inntreffelse, åpenbarte det seg på høyst uventet vis en gavepakke som himmelsendt for den unge etterforsker.
dette var da kronglete å lese seg igjennom. går det ikke an å si det på en litt enklere måte for mannen i gata??
"går det ikke an å si det på en litt enklere måte for mannen i gata?"
Jo, skal ha det i bakhodet til neste gang.
Legg inn en kommentar