Ukas Bekjennelse Uke 49: Den Ondes Paradoks

Jeg er ond. Det tok meg nesten 27 år å innse dette faktum, men nå har jeg kommet til det punkt hvor alle de foreliggende bevis er fullstendig uomtvistelige. De kan ei benektes, de kan ei bortforklares. Jeg er en vampyr, en nattens skapning, en sønn av udyret. På evig jakt etter kroppsvarmt blod som kan stagge den bitende kulden som rir min sjel. Jeg nyter å se andre lide, særskilt dem som er mitt svarte hjerte aller nærest. Jeg nyter å bruke dem, forme dem, lokke dem inn i mitt edderkoppspinn for så å tvinge dem til å si at de elsker meg for det, mens jeg ler hånlig av deres klønete forsøk på å vikle seg ut.

Jeg er ikke dum. Tvert i mot er jeg listig som en flokk ulver kamuflert av snøens blendende hvite. Kunsten å virke dum derimot, den mestrer jeg til fingerspissene. Jeg kunne malt taket i Det Sixtinske Kapell om jeg fikk bruke påtatt dumskap som pensel. Om fordekt stupiditet med en baktanke i seg selv var et geologisk objekt, skulle jeg kunne reist en pyramide for hver fullmåne kalenderåret har å by på, og så enda et par til. Skuespillet er i min makt og sceneteppet under min fullstendige kontroll.

Jeg er snill. Jeg kan være snill. Å så snill, så snill. Jeg kan redde liv bare ved tanken på å øse av mitt gode hjerte. Mitt store svarte tomme hjerte kan bringe håp til en hel landsby av håpløse sultende barn. Når jeg vil. Når jeg gidder. Når jeg finner det attraktivt. Når jeg ser det dryppende blodet som silhuett i lyset av tunnelens ende, kan jeg utvise en godhet og en hjertevarme som går utenpå de ytterst tenkelige grenser for uselvisk omtanke. Ren og skjær og ubesudlet godhet, hvis englene selv ikke kunne overgått om de prøvde aldri så hardt.

Jeg er lat. Jeg er uutdannet og lat. Jeg har ikke bært vann og jeg har ikke lest So Spracht Zarathustra. Jeg har ikke muret meg inne i ukesvis og studert hverken tysk eller russisk. Jeg har ikke tatt armhevninger på knokene så blodet spruter og melkesyren sprer seg som gift i min kropp. Jeg har ikke gjort grundig research, ei eller brukt noen form for kildehenvisninger noensinne. Jeg har aldri sittet på en lesesal og fordypet meg i uutgrunnelige kompendier og bygget en borg av kunnskap ved sakte å legge sten på sten på sten, ord for ord for ord. Jeg har ikke en gang sett Bergman. Jeg har latet som, jeg har sitert og og jeg har imitert, men jeg har ikke sett et sekunds levende bilde av hans åndsverk. For jeg er lat, uutdannet og redd.

Jeg er redd. Jeg er redd for høye bygninger, redd for å bli sugd inn under T-banevognen av mørke krefter jeg ikke kan kontrollere. Jeg er redd for at MDMA har tatt bolig i mitt sentralnervesystem for sakte men sikkert å infisere mitt sinn med Parkinsons, kreft og usmakelig selvmedlidenhet. Jeg er redd for at mine løgner, mine svik og min evige tørst på livet har drept mitt eneste håp om ekte kjærelighet. Jeg er redd for at du skal synes jeg er pretensiøs og pateteisk. Jeg er redd for at du ser meg som en ung mann uten ryggrad. Jeg er redd for å leve, jeg er redd for å dø.

Jeg vil dø. Jeg vil dø for å se reaksjonen. Om jeg bare kunne fått se reaksjonen, ville det ikke vært noe spørsmål. Om jeg kunne fløyet over alle menneskene og sett fortapelsen i deres øyne. Sett kjærligheten til meg vokse i deres fortvilede sinn, om jeg kunne overvært dette ville jeg dødet meg selv med en ektefølt lykke og et salig smil om munnen. En overdose heroin injisert med kanyle. En deilig, smerteløs død; skreddersydd for en ond, redd, lat og uutdannet mester av livets skuespill. Om jeg bare kunne få se det hele med egne øyne. Fra oven, fra siden eller hvor enn fra jeg kunne betrakte mitt livs statister i bunnløs sorg. Fra hvor enn jeg kunne få høre de magiske ordene: vi tilgir deg, vi elsker deg, kom tilbake!, akkompagnert av Schuberts fineste arrangementer.

Om jeg bare kunne fått overvære min egen sluttscene skulle jeg spart dere alle for min ondskap fra og med i morgen den dag. Men nettopp dette er Den Ondes Paradoks: tilgivelsen må kunne garanteres for at ondskapen skal kunne stoppe, det motsatte handlingsforløpet er en absolutt umulighet. Jeg nekter å dø før jeg blir tilgitt, og jeg nekter å gjøre meg fortjent til tilgivelse før jeg dør.

Jeg tror jeg faktisk snart blir nødt revurdere mitt syn på Gud, eller eventuelt bare ri videre på min åttebente hest av ondskap og løgn til naturen går sine rutinemessige arbeidsoppgaver til verks.