Ukas Idiot Uke 34: Daniel Neira

Det finnes nok av eksempler på grov urett gjennom det moderne menneskes tusenårige historie. Perioden med svart slaveri i tross alt koselige omgivelser på sørstatenes bomullsfarmer i Frihetens Land er ett eksempel. Weimar-republikkens eksekutasjon av "Die Endlösung" er et annet. Til tross for den relative grusomheten disse fenomenene katalyserte er de ingenting mot historiens foreløpig svarteste kapittel: Daniel Flyum Neira.

"Hvem trenger fiender når man har slike venner?" sa min bestefar direkte på norsk motstandsradio under andre verdenskrig, som et broderlig stikk i siden til det han mente var en lettere villfaren Vidkun Qvisling. Når det samme begrepet av så mange benyttes om unge herr Neira er det ikke fordi han er villfaren, men fordi han er en galopperende mutert svulst av umenneskelig oppførsel som ikke kan bunne i annet enn ektefølt ondskap av den objektive sorten. Jeg pleide å være en vital gutt, en gutt med livsglede og forventninger til fremtiden, en gutt som vokste på positiv tilbakemelding og vennlige smil. Jeg dyrket sunne hobbyer, jeg spiste mye grønnsaker, jeg kastet så godt som aldri søppel på gaten og jeg kunne ikke drømme om å svindle prostituerte selv om jeg var aldri så misfornøyd med utførelsen av seksualakten. Det hersket bred enighet om at jeg var et eksempel til etterfølgelse, rent moralsk. Men så bestemte Daniel Neira seg for å plante cyanid i oksygentanken min; han eksekuterte "Plan 2 av 6".

Sakte men sikkert forsvant smilet, hangen til grønnsaker og de sunne holdningene; guttens milde hjerte ble hårdt og koldt. Med stor prestasjon sørget min Nemesis for å fullstendig stanse min tilgang på positiv tilbakemelding. Det var som å bli fratatt heroin etter tjuetre års fri tilgang. Jeg gråt mye. Jeg bestemte meg for at horer ikke fortjente bedre. Jeg begynte å lese i Gamletestamentet.

Så takk, Daniel Neira. Takk for at du åpnet øynene mine. Nå har jeg ikke lenger noen illusjoner. Nå kan jeg drepe som jeg vil.