lørdag 27. desember 2008

Ukas Romjulsfortelling Uke 52: Smørkrukka i Valdres

Det er flerfoldige år siden jeg har latt fingrene mine kruse en fjærpenn; diktning er for homofile og serbere og løgnere. På dette pergamentet av behandlet jødeskinn så vil jeg skrible ned en historie renset for overdrivelser, metaforer, illusoriske fiksfakserier og andre slikkepinner for sionistene. Det hele begynte for sytti år siden. Jeg var fjorten år den gangen, og armene mine føltes som eltet deig der jeg svingte ljåen rundt hveten og så det falle ned på bakken. Moren min skulle lage ærlig brød av dette arbeidet, visste jeg, og brødet skulle hun selge til kjøpmenn for ærlige priser. Jeg takket Vårherre for at jeg ble født inn i en syndefri kristen familie. Tankene mine vandret til smøret som faren min hadde brukt hele dagen på å kjerne. Det var med fryktelig lyst jeg fantaserte om fars deilige smør og det ovnsvarme brødet som skulle smelte smøret til en amorøs kjerne av flytende gull.

Ett nasalt snøft fikk meg ut av dagdrømmene mine. Langs bakken så jeg det luske en svartmusset skapning med en umisgjenkjennelig krumning i nesepartiet. Uten å nøle svingte jeg ljåen rett mot halsen på skadedyret. Bladet åpnet opp strupen hans og han prøvde å demme opp blodet med fingrene sine, men det var nytteløst. Han hadde ikke pust nok til å be til Satan, og snart hadde han ikke pust overhode. Vel vitende om at en ulykke sjelden kommer alene lot jeg hendene mine forme en ropert rundt munnen min, og jeg skrek «JØDENE KOMMER!» Jeg stod stille i ett minutt, foroverbøyd med ljåen over min aksle og så jødeblodet pumpe seg inn i marka vår. (...) pest.

To gæverskudd ljomet gjennom lufta. Faren min hadde allerede fått øye på en gruppe jøder ved skogholtet. Jeg løp til låveveggen for ikke å bli truffet av vådeskudd. Jeg hørte fem gæverskudd til på vei dit. De var mange denne gangen. Jeg gikk bort til hoggestaben og løftet opp øksa. I det fjerne kunne jeg høre bløte snøftelyder og unge jøders ekstase over å slikke skuddsårene til de skadete. «SØNN!» Faren min ropte til meg mens han satte nye patroner inn i løpet. «SØNN!... Smøret! Du må beskytte smøret!» Selvsagt. I all oppstandelsen hadde jeg helt glemt min fars deilige smør. Jøder kan lukte smør fra 1800 meters hold; uten tvil var det derfor de hadde kommet. På vei ned til kjelleren kunne jeg høre granatene fly i korte bølger og eksplosjonene de lagde når de traff reinlav og ankler.

Bøyd over krukka med smør kunne jeg se kroppen til et plumpt, vanskapt menneske. Hele hodet til ormeyngelet var nede i krukka og lagde vemmelige slurpelyder. Med et krafttak fikk jeg ham endelig bort fra smøret. Krukka var blitt tom. Det kom dråper av flytende margarin fra nesa hans og det rant ned i det svarte jødeskjegget. Han frådet og slikket seg med hedonistisk appetitt over hele ansiktet. Selv når jeg sparket jøden i hodet til han blødde fra fotsålene sine, så fortsatte han å slikke på fingrene sine til de var rene fra smør. Faren min kom med lidende skritt ned til kjelleren, blodig fra klore- og bitemerkene forårsaket av et gross undermennesker. Han tente en sigarett og gikk megetsigende bort til smørkrukka med en serviett knyttet rundt halsen. Det var da faren min skjøt seg selv i hodet med en kanon.

torsdag 11. desember 2008

Ukas Tulleord for Livsglade Barn med Overbitt og Fregner Uke 51: Eutopia

"Jeg skal bare drikke litt appelsinjuice" var det siste jeg hørte fra min ellers så tillitsfulle gyngehest, Frode, før han bestemte seg for å kombinere denne relativt normale aktiviteten med en potensielt dødelig og ytterst planlagt overdose bak låst soveromsdør denne bistre vintermorgenen for litt over en uke siden. "Bare og bare, fru Blom", svarte jeg, mens jeg slo hans blå, nonresponsive ansikt med en vennnliginnstilt håndflate i mangel av bedre ting å fylle tiden med noen timer senere "det er da vitterlig både appelsin OG jordbær i denne juicen."

Hva slags verden er det vi lever i, kontemplerte jeg for meg selv i dagene som fulgte, når man ikke en gang kan stole på sin egen gyngehest? Og hva får egentlig mennesker til å gjøre slike ting mot seg selv og dem man er glad i? Jeg satte meg deretter fore å besvare disse to spørsmålene for meg selv, Frode og allmenheten, som den ymdyke detektiv jeg er.

Men hvor skulle jeg starte? Hvor skulle jeg lete etter svar? Etter å ha saumfart TV-guide, sokkeskuff og paraplystativ for ledetråder en hel halv formiddag, gikk det med ett opp for meg at jeg begynte i feil ende. Jeg ville ikke finne svar på mine spørsmål angående Frodes motiver i den materielle verden, dette viste seg kun å være et forræderisk blindspor, jeg var nødt til å dykke dypere. Fire meg ned med lys og lykter inn i sjelens hulrom og irreganger, var jeg nødt til å gjøre. Ja, ganske bestemt. Jeg var nødt til å fingere et innbrudd i Frodes sinn.

Da jeg så, som del av en symbolsk transportetappe på min søkende vei mot sannhet, i obsternasig affektrus, logget meg inn her på bloggen for å proklamere dens død i kjølvannet av den forrige mandagens inntreffelse, åpenbarte det seg på høyst uventet vis en gavepakke som himmelsendt for den unge etterforsker. Frode hadde etterlatt seg et fettete og avslørende fingeravtrykk. Han hadde postet et brev!

Jeg leser: "Saken er rett og slett den at jeg ikke ser for meg noen fremtid. En kombinasjon av biologi og opplevelser har formet meg til et menneske som er sørgelig dysfunksjonelt når det gjelder å ta ansvar for seg selv. Ved forrige selvmordsforsøk, i jula ifjor, var jeg i en situasjon som føltes veldig vanskelig og håpløs, både økonomisk, mentalt og utdanningsmessig. Et år senere har veldig lite forandret seg, sett bort fra at det har gått tid og at det som en konsekvens blir enda vanskeligere å rydde opp i ting. For å få orden på livet sitt når det har klusset seg litt til, må man ha handlekraft og motivasjon, denslags ting. Det har ikke jeg. Å ta ETT steg i riktig retning for å få fikset opp i noe som først har blitt skjevt er for meg en stor mental kraftanstrengelse, og for å faktisk løse problemer er man nødt til å ta flere steg av gangen. Det har jeg ikke i meg. Kontakt med helsevesenet og velferdsinstitusjoner har føltes som en helt håpløst komplisert prosess, alt for intrikat til at jeg har orket å gjennomføre noe. Begynt har jeg gjort flere ganger, men å fullføre lar seg åpenbart ikke gjøre. Åpenbart klarer jeg ikke å be om hjelp på en konstruktiv måte heller.

Hvis dette hadde vært det eneste problemet og jeg virkelig VILLE ordne opp i livet mitt så hadde ting vært annerledes, men slik er det ikke. Livet føles for meg ikke som noe viktig. Jeg har mye glede i det, jeg har fantastiske mennesker rundt meg som har gjort tilværelsen tidvis veldig fin de siste årene, jeg har et positivt syn på mine egne evner og min egen personlighet, men jeg virker å være kjemisk blottet for livskraft, driv og motivasjon. Derfor er jeg ikke særlig lei meg, fortvilet, desperat eller noe i den retning når jeg sitter og skriver dette. Jeg er tilfreds med mitt valg. Det er ikke noe problem. Jeg gleder meg til å få fri.
"

"Jeg gleder meg til å få fri" står det trykket i karakteristisk Georgia, og når jeg ser på Frodes livløse kropp er det nesten fristende å tro på at han mener det. Jeg kan ikke hjelpe meg selv fra å føle en viss avmakt der jeg står med dette "langt mer kommunikative og langt mindre gretne" avskjedsbrev nummer to i mine skjelvende hender. Men jeg gråter ikke, det gjør jeg ei. Det har jeg avstått fra siden mine foreldres skillsmisse i 1995, og det ville ikke tatt seg ut å forandre på dette nå plutselig ut av det blå. Jeg er en vitenskapsmann, tenker jeg for meg selv, og jeg har en misjon. Jeg kan ikke la meg lede inn i fristelse av sentimentalitet og annen tårevåt ulykke i umiddelbar omgangskrets. Jeg må holde meg fokusert, og det vet både Frode og jeg. Det er slik vi begge ønsker det. Det er en uuttalt inneforståtthet oss i mellom som ikke ville forandret karakter uansett hvem som sto og hvem som lå.

En artikkel på VGNett dukker så opp i min ytre synsvinkel og i funksjon av et slags røykteppe tillater den mitt rasjonelle sinn påny å gjøre gisler av disse svulmende følelsene som nå var på vei for å presse seg gjennom vannskorpen med det mål for øyet å spolere min ferd mot svarene. Vår ferd. "Kontroversielt TV-selvmord skaper bølger" forteller på sedvanlig VG-manér historien om Craig Ewerts resolusjon som menneske. Den 59-årige universtetsprofessoren, som befant seg i det terminale stadiet av den ekstremt smertefulle sykdommen MNE (motor neurone disease), betalte 30.000 kroner for å dra til Sveits, fylle sitt beger med eplejuice og reise til verdens ende akkompagnert av Beethovens fineste arrangementer.

Utover en ganske uinteressant jazz om det assisterte selvmordets audiovisuelle forevigelse og den dårligst kamuflerte (og formulerte) agenda jeg har sett siden Maastricht-avtalen ble undertegnet (organisasjonen Care, Not Killing: "Den disproporsjonale mediadekningen av dette temaet, som inkluderer bare en håndfull mennesker som er desperate på å ende sine liv, skaper et falskt inntrykk av at det er voksende krav om aktiv dødshjelp"), er det en ting som slår meg: Dette er ikke noe å diskutere. Dette er done deal. 83,7 % av VGNetts lesere svarer "Ja, det er helt klart på tide med en ny debatt om dette" på spørsmålet om aktiv dødshjelp bør revurderes i Norge, og det finnes ikke den stamcelle i min kropp som kan se for seg hvilke krefter som skal makte å stoppe denne utviklingen. At dødssyke mennesker hvis eneste alternativ til diverse leskende fruktjuicer er "å vri seg hemningløst i smerte i fem år, men samtidig være så lammet av sykdommen at man ikke kan gi uttrykk for det", ikke skal kunne få velge å kjøpe førstnevnte på en hvilken som helst 7 Eleven addressert den vestlige halvkule i aller nærmeste fremtid, kan jeg virkelig ikke se for meg selv med kontaktlinser smurt inn i LSD og bind for alle tre øyne.

La oss heller diskutere noe interessant, tenker jeg, og kikker på Frodes tomme jordbær/appelsinjuice-kartong. La oss diskutere fremtiden.

Min søken sender meg så videre lik en ulærd sonde med hyperfart inn i en galakse av uutgrunnelig og uoverkommelig kunnskap: Jeg begynner å lese på Wikipedia. Om omnivorens evolusjonistiske fortrinn, om Alex Garland, om den episkopale kirke, om karamelisterte epler og ikke minst om en australsk mann ved navn Peter Singer. I anledning Frodes brev, han og Craigs sammenfallende interesse for fruktjuice og generelle nedtegnelser på emnet eutanasi, snubler jeg over dette navnet ved en rekke tilfeller, og han leder etterhvert min oppmerksomhet over på et tema som ved andre øyekast gjør at jeg angrer bittert på at jeg i det hele tatt lærte meg alfabetet: Utilitarisme.

"Å aldri spise av kunnskapens tre", var eden min sjel avla i blod ved et øyeblikk av guddommelig innsikt tilbake på 1400-tallet. "Det vil bare føre med seg død og ulykke". Ikke har jeg savnet det heller, tvert i mot har jeg smykket meg med min uvitenhet, min status som frigjort fra kunnskapstørstens lenker har vært min prydbusk. Å plutslig skulle ta inn over seg utilitarisme og dens evigdype ormehull av stadig nye problemstillinger, korellerer i så måte dårlig med min sjels overordnede prosjekt. "Jeg er kunstner, og jeg skal dø uvitende som en!" For sent. Eplet var allerede på god vei ned i svelget, mine øyne for lengst som klistret til treets flate lys.

Utilitarisme er kort fortalt en filosofi med ett eneste overordnet prinsipp: Det gode er det som gir lykke til mest mulig mennesker. Litt lengre fortalt kan det deles opp i tre punkter:

- Hva som avgjør om en handling eller en beslutning fra et moralsk synspunkt er god eller ikke, er hvilke konsekvenser den har.
- Det er viktig når vi skal vurdere konsekvensene som dårlige eller ikke, er at man tar med i hvilken grad av lykke eller ulykke det medfører.
- Når vi skal vurdere summen av lykke eller ulykke så teller alle sansende, levende vesener likt.

Og enda litt lengre fortalt er det hele en evinnelig tredemølle av spørsmål og utilfrdstillende svar som kan sende det mest stoiske marsvin inn i dyp psykose.

Hvordan skal man måle lykke kvantitativt?, er et av mange spørsmål som dukker opp, og "The Mere Addition Paradox" identifisert av Derek Parfait tar opp dette dilemmaet. Skal man måle gjennomsnittlig lykke uavhengig av antall ekstisterende mennesker, eller skal man legge sammen alle eksisterende menneskers lykke og søke det høyeste siffer? Skal man søke å oppnå et størst mulig antall doser lykke i kraft av et høyest mulig antall levende personer med et liv verdt å leve? I så fall vil man kunne argumentere med at fenomenet kjent fra etikken som "The Repugnant Conclusion" (se bilde), en verden der antallet "verdige liv" som leves definerer planetens totale lykke, blir en uunngåelighet. Jo flere, jo bedre, så lenge livet er definert av det respektive livets agent som "verdt å leve".

"Jeg ser barn på TV i Zimbabwe kjempe for livet om retten til å leve en skjebne undratt enhver mulighet til å forbedre den, mens menneskene rundt meg, som har alle muligheter, kjemper en innbitt kamp for å få dø." Slik lyder den opplyste venninnes analyse anno 2008, og det er vanskelig å argumentere mot at dette isolert sett er et paradoks, men på samme tid er det vel nå snart ikke lenger noen grunn til å argumentere for at "flere muligheter" burde kunne oversettes til "mer lykke", for det er en utopisk og utdatert tankegang som har vist seg svært lite vannholdig ved en rekke tilfeller i vår samtid. Craig Ewerts har ingen muligheter til å forbedre sin situasjon hvis han definerer som uverdig å leve veidere med, og det blir derfor alt for lett å forsvare et assistert selvmord i Craigs tilfelle fra et utilitaristisk ståsted. Jeg kan ikke se annet enn at hans død fører til mer lykke på jord, både gjennomsnittelig og total.

Men hva med Frode? Han gledet seg jo til å få fri. Hvem har rett til å devalidere Frodes ønsker omkring eget liv/død? Kan man ikke fra et utilitaristisk ståsted forsvare eutanasi også i Frodes tilfelle, og dermed allerede nå åpne døren for den fremtidig uungåelige debatten rundt aktiv dødshjelp uavhengig av somatisk tilstand?

"De som virkelig vil dø, klarer oppfylle dette ønsket uten andres hjelp" er den nevnte venninnes kommentar til dette et lite steinkast lenger ned i debatten. Men kan ikke det samme sies om Craig Ewerts og hans likemenn? Hva skiller egentlig deres situasjon fra Frodes, annet enn at de alle har hver sin definisjon av hva lykke og påkrevd kvantum av dette for å kunne rettferdiggjøre et ønske om forlenget liv, er? I begge tilfeller er sannsynligvis svaret at det handler like mye om en verdig død, som om et verdig liv.

Ordet Eutanasi stammer for øvrig fra gresk og betyr "en behagelig død" (gresk eu god og thanatos død), men mer interessant er det å merke seg at ordet Utopia som betyr "et ikke sted" (gresk ou ikke og topos sted) med stor sannsynlighet egentlig stammer fra homofonen Eutopia som da selvsagt betyr "et behagelig sted". Og hvem ønsker seg vel ikke til et mer behagelig sted?

Frode overlevde, men hans drøm om et behagelig sted døde dessverre på sykehuset av skuddskadene, en ulykke som dermed tvinger oss til å stille det som nevnt tidligere fremtidig uunngåelige spørsmålet:

Bør Frode ha rett til aktiv dødshjelp på lik linje med Craig Ewerts? Kjør debatt!

tirsdag 2. desember 2008

Ukas Idiot-Film Uke 49: โปรแกรมหน้า..วิญญาณอาฆาต


Hollywood renner selvsagt igjennom våre blodårer tjuefiresyv, Bollywood spiser seg inn i vår bevissthet med stadig økende tempo i from av tullefester på Rådhusplassen, Ibsen-krumspring og ikke minst diverse filmer hvor folk plutselig begynner å synge midt i en shootout, og du skal være ganske nedsnødd om du aldri har sluppet ordet Lollywood inn i dine øreganger. Thollywood, derimot, tror jeg de aller færreste har et forhold til (kanskje ikke så rart iom at det er et ord jeg fant på akkurat nå), og det skal folk være jævla glad for. Thailandsk film er nemlig det tredje verste du kan utsette ditt sansevesen for, etter landminer og høykonsentrert sennepsgass, skal man tro Amnesty International og/eller oss her i redaksjonen. Det eneste positive man kan si om Thai-film er at den er veldig oversiktelig: de lager nemlig KUN skrekkfilmer. Ikke bare lager de kun skrekkfilmer, men av alle utenlandske filmer som når de ellers så forseggjorte kinokompleksene er 90% av dem filmer med navn som "SAW V", "Hostel 9", "Scar 3D", "Tannlegen som likte å bore drillen sin inn i andre menneskers øyne gjennom to saumfulle timer" osv. De resterende 10% er rett og slett Quantum of Solace, punktum.

Vel, jeg ble mer eller mindre tvunget til å konsumere to timer av denne popkulturelle sennepsgassen forrige uke, med lovnader om verdens beste popcorn og "det vil i hvert fall bli en opplevelse". Jeg gikk for å se, hold dere fast, en THAI-AUTEUR-META-SKREKKFILM (!!!), og det ble faktisk en opplevelse. En vond en.

"Coming Soon/โปรแกรมหน้า..วิญญาณอาฆาต" heter villsvinet og dets allmektige skaper Sopon Sukdapisit, samt hans sterkt lobotomerte produsenter var tydeligvis veldig fornøyd med deres fikse lille studentfilm, da halve byen praktisk talt var tatovert med plakater og billboards så høye som høyhus. Og det er dette som er det store mysteriet, hvorfor i all verden denne filmen har fått så mye oppmerksomhet, i motsetning til selve plottet, som best kan sammenlignes med en opptaksprøve til Westerdals Film & TV med en stygg heks på toppen.

Filmen begynner rett på, med en livredd jentunge/brutalt dårlig barneskuespiller som ligger ved siden av en død gutt med utstukkede øyne og den overnevnte heksen "Chaba" som trasker rundt i et parodisk nedslitt skrekkfilmhus med klumpfot og hvite kontaktlinser. Det hele kulminerer i en totalt latterlig slutt hvor en ansamling av verdens syv dårligste skuespillere, for anledningen utkledd som en gjeng indignerte landsby-innbyggere står og dæljer løs på heksa hengende fra en bjelke i taket som en annen piñata mens de roper "hvorfor stakk du ut øyenene til alle barna våre!?"

Wow, er filmen ferdig etter FEM minutter? Hm, nei her må det jaggu være en twist, eller i det minste en slags foxtrot. Et stilgrep som har klart å snike seg forbi min vollgrav av filmforståelse. Kan det være en film I filmen? Jo, så sannelig er det ikke det! Dette er bare en film! I Filmen! Selve filmen handler om at de som ser på filmen blir sugd ut og inn av den og at alle som jobber på kinokomplekset der den vises (filmen ble forøvrig spilt inn akkurat der jeg satt og så den) blir hjemsøkt av den totalt uskumle heksa i alle tenkelige former og varianter. Så mye meta at selv en Charlie Kaufman på metamfetamin ikke hadde klart å holde følge. Er vi i filmen? I kinosalen? Inni øynene til heksa? I Auswitch? Sistnevnte er det nærmeste jeg kommer en rasjonell forklaring, for dette var ikke en gang dårlig-morsomt. Det var bare ekstremt dårlig, ekstremt smertefullt og konsekvent ute av fokus, bokstavelig talt.

Så til alle dere Westerdals-spirer med meta/skrekk/auteur-ambisjoner (jeg vet det er minst to av dere), dra til Bangkok og lag så mye film dere orker. Da får dere om ikke annet gratis Chivas Regal resten av livet på byens hotspot: The Bed Supper Club. Terningkast? Vel, kan noen lage et sånt et grafisk Natt&Dag-robotfjes med skjeve øyne og sende meg det som jpg.-fil?

En morsom kuriositet er forøvrig at denne filmen ifølge imdb.com er bedre enn både Nixon og Naked Lunch.

mandag 1. desember 2008

Ukas Bekjennelse Uke 49: Den Ondes Paradoks

Jeg er ond. Det tok meg nesten 27 år å innse dette faktum, men nå har jeg kommet til det punkt hvor alle de foreliggende bevis er fullstendig uomtvistelige. De kan ei benektes, de kan ei bortforklares. Jeg er en vampyr, en nattens skapning, en sønn av udyret. På evig jakt etter kroppsvarmt blod som kan stagge den bitende kulden som rir min sjel. Jeg nyter å se andre lide, særskilt dem som er mitt svarte hjerte aller nærest. Jeg nyter å bruke dem, forme dem, lokke dem inn i mitt edderkoppspinn for så å tvinge dem til å si at de elsker meg for det, mens jeg ler hånlig av deres klønete forsøk på å vikle seg ut.

Jeg er ikke dum. Tvert i mot er jeg listig som en flokk ulver kamuflert av snøens blendende hvite. Kunsten å virke dum derimot, den mestrer jeg til fingerspissene. Jeg kunne malt taket i Det Sixtinske Kapell om jeg fikk bruke påtatt dumskap som pensel. Om fordekt stupiditet med en baktanke i seg selv var et geologisk objekt, skulle jeg kunne reist en pyramide for hver fullmåne kalenderåret har å by på, og så enda et par til. Skuespillet er i min makt og sceneteppet under min fullstendige kontroll.

Jeg er snill. Jeg kan være snill. Å så snill, så snill. Jeg kan redde liv bare ved tanken på å øse av mitt gode hjerte. Mitt store svarte tomme hjerte kan bringe håp til en hel landsby av håpløse sultende barn. Når jeg vil. Når jeg gidder. Når jeg finner det attraktivt. Når jeg ser det dryppende blodet som silhuett i lyset av tunnelens ende, kan jeg utvise en godhet og en hjertevarme som går utenpå de ytterst tenkelige grenser for uselvisk omtanke. Ren og skjær og ubesudlet godhet, hvis englene selv ikke kunne overgått om de prøvde aldri så hardt.

Jeg er lat. Jeg er uutdannet og lat. Jeg har ikke bært vann og jeg har ikke lest So Spracht Zarathustra. Jeg har ikke muret meg inne i ukesvis og studert hverken tysk eller russisk. Jeg har ikke tatt armhevninger på knokene så blodet spruter og melkesyren sprer seg som gift i min kropp. Jeg har ikke gjort grundig research, ei eller brukt noen form for kildehenvisninger noensinne. Jeg har aldri sittet på en lesesal og fordypet meg i uutgrunnelige kompendier og bygget en borg av kunnskap ved sakte å legge sten på sten på sten, ord for ord for ord. Jeg har ikke en gang sett Bergman. Jeg har latet som, jeg har sitert og og jeg har imitert, men jeg har ikke sett et sekunds levende bilde av hans åndsverk. For jeg er lat, uutdannet og redd.

Jeg er redd. Jeg er redd for høye bygninger, redd for å bli sugd inn under T-banevognen av mørke krefter jeg ikke kan kontrollere. Jeg er redd for at MDMA har tatt bolig i mitt sentralnervesystem for sakte men sikkert å infisere mitt sinn med Parkinsons, kreft og usmakelig selvmedlidenhet. Jeg er redd for at mine løgner, mine svik og min evige tørst på livet har drept mitt eneste håp om ekte kjærelighet. Jeg er redd for at du skal synes jeg er pretensiøs og pateteisk. Jeg er redd for at du ser meg som en ung mann uten ryggrad. Jeg er redd for å leve, jeg er redd for å dø.

Jeg vil dø. Jeg vil dø for å se reaksjonen. Om jeg bare kunne fått se reaksjonen, ville det ikke vært noe spørsmål. Om jeg kunne fløyet over alle menneskene og sett fortapelsen i deres øyne. Sett kjærligheten til meg vokse i deres fortvilede sinn, om jeg kunne overvært dette ville jeg dødet meg selv med en ektefølt lykke og et salig smil om munnen. En overdose heroin injisert med kanyle. En deilig, smerteløs død; skreddersydd for en ond, redd, lat og uutdannet mester av livets skuespill. Om jeg bare kunne få se det hele med egne øyne. Fra oven, fra siden eller hvor enn fra jeg kunne betrakte mitt livs statister i bunnløs sorg. Fra hvor enn jeg kunne få høre de magiske ordene: vi tilgir deg, vi elsker deg, kom tilbake!, akkompagnert av Schuberts fineste arrangementer.

Om jeg bare kunne fått overvære min egen sluttscene skulle jeg spart dere alle for min ondskap fra og med i morgen den dag. Men nettopp dette er Den Ondes Paradoks: tilgivelsen må kunne garanteres for at ondskapen skal kunne stoppe, det motsatte handlingsforløpet er en absolutt umulighet. Jeg nekter å dø før jeg blir tilgitt, og jeg nekter å gjøre meg fortjent til tilgivelse før jeg dør.

Jeg tror jeg faktisk snart blir nødt revurdere mitt syn på Gud, eller eventuelt bare ri videre på min åttebente hest av ondskap og løgn til naturen går sine rutinemessige arbeidsoppgaver til verks.

Ukas Åpenhjertige Pamflett fra Jon Selås Uke 49: "La Diskusjonen Starte!"

Sakset fra VG Nett Debatt> Musikk, TV og film> Film:

"Jeg er filmanmelder i VG, noe jeg har vært i 20 år. Filmer er det gøyeste (sic) jeg vet! Nestmorsomst er filmdiskusjoner, som jeg fra tid til annen har den store glede å være med på her på VG Nett.

Engasjementet er stort og jeg forsøker alltid å svare dem som gidder å skrive til meg. Takk skal dere ha, både for kritikk og ? av og til - ros.

Det jeg av og til IKKE gidder å svare på, er en viss type anonyme oppgulp; tirader av skjellsord og dritt og kjønnsord og f..nskap uten annen hensikt enn ansiktsløs, og derfor feig, spredning av møkk.

Jeg får mye av det. Og sikkert ennå mer her og nå. Og tåler det, selv.

Det som er verre, er at sånne skriftlige kloakker forurenser debatter som ellers kunne vært både artige, lærerike og spennende. Og de kan ekskludere folk som ellers har like stor rett som alle andre til å si akkurat sin mening. Men som ikke gidder eller orker å blande seg inn.

Siste eksempel er etter filmen "Max Payne". Ja, jeg vet at mange elsket spillet. Ja, jeg vet spillet betydde mye for mange. Ja, jeg vet at forventningene hos mange var store til filmen.

Men da må da være mulig å vurdere en film som film, selv når temaet er velkjent og innkjørt og godt likt på en annen plattform?

Eller burde det heller være slik at man ikke kan ta hardt i en ordentlig drittfilm ? spør du meg - som "The Passion of the Christ" av Mel Gibson ? av hensyn til bibelen, kirkehistorien og de kristne?

Jeg synes ikke det. Jeg liker en frisk - endog en hard - debatt. Men bare med folk som er fair nok til å operere under eget navn, som forsøker å være en smule konstruktive, og som gjerne vet hva ordet "humor" betyr. Av og til, i alle fall.

Jon Selås"

Jeg tror vi legger ballen død før avspark, Johnny-boy, for dette er slettes ikke noe å diskutere. Opererer man med bannere som "...ikke gidder eller orker å blande seg inn (fordi de slemme ødelegger det som kunne vært en artig debatt)..." og "...vet hva ordet "humor" betyr..." styrer man virkelig et synkende skip uten bunn, for å sitere min mentor, Fredrik Dahl. Da har man allerede tapt. The End. Fin.

Du vet ikke en gang forskjellen på Coppola og Stone (ref: "Oliver Stones "endelige" versjon, "Apokalypse Nå! Redux" fra 2001 ga jeg terningkast 6."), du er sterkt dyslektisk og du mangler store mengder hår på hodet. At du bor i enebolig fra Block Watne med bjørneskinnstøfler og walk-in-closet, mens Gaute Brochmann må sondere det ubarmhjertige leiemarkedet med lys, lykter og bunnskrapt sparegris, er en skandale på linje med karrieren til De Niro post 1995.

Gratulerer Jon, du har faktisk sikret deg tittelen som Årets Idiot med 100% sikkerhet. Og for the record: det finnes ikke noe som helst galt med å beskylde offentlige personer for pedofili og korrupsjon under dekke av sin anonymitet, det er bare noe jødene prøver å lure oss til å tro som ledd i sin onde plan om å overta verden ved hjelp av unyttige idioter som deg.

Ja, du har anmeldt filmer i 20 år, og ja, du elsker sikkert film, men det er ikke noe argument for at du skal få lov til holde på i 20 år til! Det er bare John Cazales lungekreft reinkarnert som blekk og papir i Norges desidert minst matnyttige kulturinstitusjon noensinne: Verdens Gang.

Les, lær og revurdér for Guds skyld ditt embete: http://www.nattogdag.no/film/kronikker/de-ukritiske. Det har vært 20 flotte år Jon Selås, med mye moro og snasne kanapeér, men nå er det på høy tid å ta med seg hatten og gå.

Helt seriøst.