Ukas Idiot Uke 35: Jon Selås

"Mamma, den mannen hadde ikke underbukser på!" lyder det ikke usedvanlige lydsporet fra biografien om denne nederdrektige vannbøffelen av en selvutnevnt kulturinstitusjon. For denne yrkessamleren av ukrainsk barnepornografi og sædhåndklær med inngraverte initialer, holder det nemlig ikke å forgripe seg på Erik Poppes sønner Janus og Ulv to ganger i kalenderåret mens far og vennene hans er på klipperommet for å sette nye verdensrekorder i bruk av overtydelig symbolikk og sukketter i sort kaffe. Nei, dette patologiske vaktelegget av et udyr har nok å henge fingrene i om han skal lykkes i å tilfredstille alle sine hverdagslige drifter, that is - når han ikke er opptatt med å skjøtte vervet han bestakk seg til en gang på søttitallet med to jubilemusmynter og en skinnjakke til framtidige avisleseres uvitende sorg: vervet som hovedfilmanmelder i VG.

Men nok om uvesentlige detaljer og tilbake til mitt samfunnsansvarlige hovedpoeng: denne mannen sitter altså 8 timer om dagen på sin HÅG Credo og blogger (http://www.vgb.no/blog.php?blog=7046&a=8102) om navlelo mens han klør seg i skrittet, for den nette sum av kr. 315 526,- i året (iflg skattelistene.no), mens jeg, ekvivalenten til den sjette statsmakt, stirrer på meg grønn stær ukentlig for å forsikre meg om at researchen min til en hver tid er 122% vannholdig.

Hvorfor er det slik? Hvorfor kan den unge herr Jon Sædås nøye seg med å lime sammen en studie i særstillingsfeil og en oppskrift på eggidosis, for å kunne kalle det "American Gangster: et mesterverk", for så å le hele veien inn i den analfabete Phuket-guttens fuktige munnhulrom via Sparebank1, mens jeg, som må drikke lut og brakkvann for å få råd til å behandle mine stakkels trevlete hender etter endt 65-timers arbeidsuke foran en kvikksølvforgiftende "Underwood", i ren og skjær salighet over å betjene mine lesere som en lydig servant, ikke blir avspist med så mye som en zimbabwesisk dollar!?

Hvorfor Gud? HVORFOR?

Jo, det skal jeg fortelle deg, talte en dyp og alvorlig røst til meg fra oven. Men først må du lese denne teksten som Jon Selås har skrevet. "NEI!", tenkte jeg, jeg som akkurat hadde klart å stagge øyekatarren som var i ferd med å utvikle seg til ren blindhet som følge av mitt ekstra nøysomme tekstuelle forarbeid, myntet på å yte mitt artikkelobjekt den beste rettferdighet som ytes kan, "må jeg virkelig lese enda flere pestherjede formuleringer fra denne seksualavvikende vederstyggelighetens hårløse hode!?"

"Ja", svarte Gud, "for den vil gi deg svar på ditt spørsmål om hvorfor jeg sjenket nettopp Jon Fernandus Zimmerman Selås jobben som Norges mektigste og mest innflytelsesrike kulturskribent, skal man tro ansvarlig redaktør Bernt Olufsen da", fortet Gud seg å tilføye. "Les denne teksten nøye og legg merke til hvor florlett ordene hopper fra sten til sten, legg også merke til med hvilken tyngde hver eneste setning slår deg i bakken, og legg ikke minst merke til hvordan forfatteren med sin uomtvistelige integritet og myndige fortellerstemme evner å suge deg rett inn i historien, så trangen til å fosse videre gjennom teksten nærmest siverr ut av porene dine som illeluktende amfetaminsvette!"

(Ja, jeg stusset også litt over et par av Guds formuleringer i denne sammenhengen)

BEHOLD! Behold and you will be enlightened!

----

Braskereidfoss i mitt hjerte

Skrevet av Jon Selås 2. oktober 2006, klokken 11.48

Dypt i mitt hjerte finnes et underlig, nesten mytologisk sted: Braskereidfoss.

Lenge visste jeg ikke hvorfor det var slik. Jeg bare visste at når jeg hørte ordet «Braskereidfoss», var jeg «hjemme». Det spredte seg gode vibber, følelse av tilhørighet og faktisk en slags varme.

De rasjonelle grunnene manglet. Jeg visste ikke engang hvor stedet lå; også dèt var en del av min hemmelige, private myteskapning.

Men jeg visste det bodde folk der. Og jeg visste at de var snille med hverandre.

For noen år siden diskuterte jeg fenomenet med min venn Per i en fortrolig stund. Og, mirakuløst nok:

Jeg fikk faktisk forklaringen! Som ikke stammet fra Per selv, for så vidt. Men fra en bekjent av ham, igjen. Som var statistisk anlagt. Og dertil - også han lidende av det mystiske Braskereidfoss-syndromet:

Gjennom -50 og -60-tallet var Braskereidfoss markant overrepresentert som avsender- og mottakersted av plateønsker i Ønskekonserten i NRK. Stadig var det en tante, en onkel, en far, en mor, en bestemor som skulle hilses og hedres nasjonalt med "Drømmen om Elin”, ”Sønnavindvalsen”, ”Det er makt i de foldede hender”, eller hva det nå var. Hvorfor det var slik, har jeg ikke peiling på. Men det var slik. Tror jeg. Og gjennom årene gjennom oppveksten, ble stedet etablert i mitt sinn.

I sommer kjørte jeg bobil forbi Braskereidfoss. Passerte Elverum sørverts. Med Glomma som følgesvenn. Et kort sekund lurte jeg på å kjøre nedenom. Men lot det være. Nøyde meg med kornåkrene til venstre og potetåkrene til høyre.

Jeg kunne også slått opp på internett. Som jeg nettopp har forsøkt. Wikipedia kan fortelle at det er et tettsted i Våler i Hedmark. Med innbyggertall 255 i 2005.

Det får holde. Jeg vil ikke vite mer. Jeg trenger dette stedet i verden, der folk - i min fantasi - er gode og omtenksomme med hverandre. Der de strikker strømper og drikker kaffe og husker på og tar vare på hverandre med riksdekkende lykkeønskninger.

----

Og jaggu hadde ikke Gud rett. Mannen er jo den rene Dostojevskij.

Ukas Idiot Uke 34: Daniel Neira

Det finnes nok av eksempler på grov urett gjennom det moderne menneskes tusenårige historie. Perioden med svart slaveri i tross alt koselige omgivelser på sørstatenes bomullsfarmer i Frihetens Land er ett eksempel. Weimar-republikkens eksekutasjon av "Die Endlösung" er et annet. Til tross for den relative grusomheten disse fenomenene katalyserte er de ingenting mot historiens foreløpig svarteste kapittel: Daniel Flyum Neira.

"Hvem trenger fiender når man har slike venner?" sa min bestefar direkte på norsk motstandsradio under andre verdenskrig, som et broderlig stikk i siden til det han mente var en lettere villfaren Vidkun Qvisling. Når det samme begrepet av så mange benyttes om unge herr Neira er det ikke fordi han er villfaren, men fordi han er en galopperende mutert svulst av umenneskelig oppførsel som ikke kan bunne i annet enn ektefølt ondskap av den objektive sorten. Jeg pleide å være en vital gutt, en gutt med livsglede og forventninger til fremtiden, en gutt som vokste på positiv tilbakemelding og vennlige smil. Jeg dyrket sunne hobbyer, jeg spiste mye grønnsaker, jeg kastet så godt som aldri søppel på gaten og jeg kunne ikke drømme om å svindle prostituerte selv om jeg var aldri så misfornøyd med utførelsen av seksualakten. Det hersket bred enighet om at jeg var et eksempel til etterfølgelse, rent moralsk. Men så bestemte Daniel Neira seg for å plante cyanid i oksygentanken min; han eksekuterte "Plan 2 av 6".

Sakte men sikkert forsvant smilet, hangen til grønnsaker og de sunne holdningene; guttens milde hjerte ble hårdt og koldt. Med stor prestasjon sørget min Nemesis for å fullstendig stanse min tilgang på positiv tilbakemelding. Det var som å bli fratatt heroin etter tjuetre års fri tilgang. Jeg gråt mye. Jeg bestemte meg for at horer ikke fortjente bedre. Jeg begynte å lese i Gamletestamentet.

Så takk, Daniel Neira. Takk for at du åpnet øynene mine. Nå har jeg ikke lenger noen illusjoner. Nå kan jeg drepe som jeg vil.

Ukas Idiot Uke 33: Gardk

Denne uka lander vi på Gardk som ukas idiot. Den politisk aktive reisebloggeren fra Stavanger er denne tvilsomme æren verdig på bakgrunn av vedkommendes innsats på den lukkede kulturkalenderen "Underskog" og flere av dets underforum denne uken, da spesielt i/på "Sjuke ting" og "Spør Skogen".

Der har han gjort seg bemerket med diverse postinger av en art som av de fleste oppegående og interessante mennesker best vil beskrives som "barnslig og unødvendig trolling, kun postet for å provosere dog uten særlig hell da vi har sett det gjort mye morsommere før i tiden, da alt var så meget bedre".

I tillegg til dette later denne lysluggede umorsomheten med de stygge brillene til å ha en veldig lav moral og enda lavere terskel når det kommer til å rakke ned på marginaliserte grupper og/eller sparke dem som allerede ligger nede med indre blødninger i skritt og membran. Encefalitt-rammede, overvektige villsvin, grå bloggermus og rumenske barn i menneskeindustrien får alle sitt pass påskrevet av denne spydig-kjedelige kvasibloggeren, og selv om det gjøres totalt uten snert og injurerende kraft kommer man allikevel ikke unna det faktum at dette er slag langt under beltestedene til alle disse stakkars uskyldige gruppene, og at man, om man lar folk som Gardk holde på som han gjorde, selv er med på å bidra til å rive ned den liberal-sosiale og gode moral som vi har bygget oss opp her i landet siden etter andre verdenskrig med blod, svette, tårer og sunn jantelov, om man lukker øynene for slik jødesvinsk adferd. For å illustrere for dere lesere hvordan det kan gå om man lar menneskene rundt seg henfalle til slik sionistisk adferd av verste arroganse og djevelskapelighet, så la meg fortelle en liten anekdotisk beretning fra virkeligheten til skrekk og advarsel:

"Lille Margrete var tretten år. Margrete var en blond, livsglad jente. Hun gjorde ikke annet enn å sy tøy og spille piano. På barneskolens siste dag skulle alle på skoledans og lille Margrete spurte faren sin om hun kunne få lov til å være med. Etter å ha tenkt nøye gjennom det ga faren hennes sin tillatelse til å være med - så lenge hun kun danset med gutter med germanske røtter. Før dansen snek Margrete seg bort til en venninne for å pynte seg med leppestift. Da leppestiften var påført følte hun seg så vakker og mektig. Hun ville ha mer. Hun var blitt et rovdyr på jakt etter tomme fornøyelser og raske biler. Gjennom ungdomsskolen fikk hun venner med tvilsomme slektstavler som tilfredstilte hennes impulsive lyster. I en alder av 17 år ble hun rusmisbruker. Hun ble kastet ut av hjemmet sitt og måtte overgi seg til jødene for å betale ned heroingjelda. Det siste vi så til Margrete var i "Charlotte and the Cumshots 5" hvor hun sugde av tre serbere og en hest fra Israel."

Kjære lesere, skal vi virkelig lukke øynene og vende det andre kinnet til, i håp om at disse ondskapens øgler i menneskehud skal forsvinne av seg selv? Nei, det tror jeg vi besitter den skjønneste enighet om at ville vært et fatalt feilgrep. Før vi hadde rukket å smake på ordene "renholdig stamtavle" ville nabohusene våre blitt vært fylt opp med svartmuskede konspiratører med etternavn som Goldsteiner og Schiff, som i neste instans vil anvende våre kaukasiske barn som smakstilsetter i deres "Gefilte Fish".

Nei, vi må slå ned opprøret før det starter, og operere bort svulsten, som man operer bort et uønsked barn med påtroppende Downs Syndrom fra en optimistisk og livsglad livmor med høyere ambisjoner enn å frembringe mørke og elendighet til denne verden, før den rekker å spre seg.

Så frem med skalpellen Doktor Oppenhauser! Denne uken skal vi operere bort ukas utvalgte hjernesvulst: denne uken skal vi fjerne Gardk!