Nå hadde han uansett bestemt seg for at han ville komme på besøk, sannsynligvis fordi det hadde blitt for varmt rundt føttene hans i Oslo etter at han prøvde å bestikke dørvaktene på Stratos da Guldbrand Gråstein hadde bursdagsfest. "For gammelt vennskaps skyld" tenkte jeg som den vennlige sjelen jeg er, og dro for å møte ham på toget.
"Klem er for homser" var det første han sa da han sjanglet av toget. Det andre var at han hadde laget slåsskamp i kantinevognen. Jeg vil benytte denne anledningen til å advare alle Ukas-lesere mot å blande alkohol og benzodiazepiner, da dette kan ha en uheldig effekt på enkelte mennesker.
Når vi kom frem rakk Monty akkurat å sette til livs et halvt glass bringebærsyltetøy før han kollapset på divanen og helte restene etter måltidet utover både buksebein og laken. Deretter sov han i to døgn. Man skulle tro dette ville hindre ham i å snakke i telefonen, men nei. Klokken 04.00 den første natta våknet jeg av en meget høylydt videosamtale mellom min venn og hans brasilianske kjæreste, som telefonerte med jevne mellomrom gjennom hele oppholdet for å sjekke om han hadde tatt ADHD-medisinen sin. Det var først etter at han hadde dratt hjem til Oslo igjen at jeg meldte meg inn i "Nattuglene", en bokklubb for oss som har vondt for å sovne.
Den tredje dagen våknet jeg av at noen ropte "Æsj, så skittent lakenet er! Hva er det her for noe? Er det BRINGEBÆRSYLTETØY? ÆÆÆÆÆÆSJ! Nei, nå vil jeg til Bergen! Dette går ikke!" Så bar det avgårde videre da, som det ofte gjør, og vi ankom vestlandets hovedstad den samme ettermiddagen. Naiv som jeg var tenkte jeg at nå skulle det bli deilig å slappe av rundt et lite bord ute i vårsolen, men dengang ei! Det viste seg at Monty hadde lagt planer med Bergensundergrunnen, og før jeg visste ordet av det befant jeg meg på skumparty i loftsleiligheten til Krille Kaspersen sammen med et tosifret antall gangstere fra Bosnia og en forvirret callgirl fra Bardu. "HÆLA I TAKET!" ropte Monty jovialt mens han gjorde seg klar til å strippe på stuebordet, "NÅ HAR VI DET KOSELIG DERE!"
Ni serbershots og en knust lampeskjerm senere ruslet vi gjennom en stille park idet kvelden ble til natt. "Nå skal det bli deilig med en god natts søvn" tenkte jeg mens jeg stilte meg bak et tre for å urinere. Da jeg kom tilbake til stien kunne jeg ikke finne Monty noe sted før jeg plutselig hørte ham rope nedi holtet. "SE JARLE, EN SNILL DAME MED HVITT PULVER!" kauket han, og ganske riktig, der satt han på bakken og slurpet i seg amfetamin som om det skulle vært melis. "Ikke i munnen Montesqieu!" prøvde jeg resignert, og forsynte meg litt jeg også. Jeg kunne tross alt ikke la min reisekamerat alene i ulykken.
Deretter fulgte en heseblesende ferd opp og ned Bergens lange gater mens Monty prøvde å finne noen som hadde hørt om grafitticrewet hans. Til slutt fikk han mast seg til et lite nachspiel og et sted vi kunne ligge, og jeg trakk pusten lettet og lukket øynene. To timer senere, når jeg endelig akkurat hadde klart å sovne, stod han plutselig over sofaen jeg lå på og truet høylydt med at han kom til å stikke av med alle pengene våre hvis jeg ikke ble med ut og lå på bakken isteden. Den var kald og våt og det blåste slemt, og selv idag sliter jeg med å skjønne den eksakte tankeprosessen hans her.
For å gjøre en lang historie kort så dro vi tilbake kvelden etter, og den siste dagen vi hadde sammen ble brukt til å rekreere. Det siste jeg hørte fra Monty var at han hadde blitt produksjonsassistent i TV2-sporten, jeg ser ikke så mye til ham mer. Men jeg håper jo at det går bra med ham og at han husker å ta medisinene sine.
Innlegg
