Ukas Idiot Uke 23: Bjørn Afzelius' efterfølger

Det jeg nå skal fortelle om Bjørn Afzelius er en godt bevart hemmelighet. Ikke mange er klar over at han har italiensk sigøynerblod i årene, og enda færre har fullstendig oversikt over hva dette gjør med dømmekraften til et meneske. Besnæret av hans talent for søtladen visesang har media avsett fint lite spalteplass til å belyse de mørkere deler av hans personlighet. Ute av stand til å støtte seg til sin egen ryggrad, som er av det porøse slaget, har han siden fødselen i 1947 feilet kapitalt når det gjelder konseptet "utvelgelse."

Det er mange med Bjørn i dette fenomenet, og teksten min idag handler ikke først og fremst om ham eller om noen annen person. Den handler om mennesker som forlater et skip, ikke når det synker, men ved synet av første bølgedal. Den handler om manglende evne til å bedømme størrelse på riften i skroget. Den handler om dem av dere som lettbent henfalt til andre blogger da Ukas Idiot lå nede med et mildt anstrøk av tyfus. Den handler om dem av dere som byttet ut helgenikonet da dere ikke ble bønnhørt, og som et resultat av dette idag ligger på kne for hehettoc. Den handler om svik, manglende integritet og generell skamløshet. Den handler mest sannsynlig om deg.

Enkelte har kanskje lagt merke til at tekstproduksjonen på Ukas Idiot i en periode var fraværende, og man har kanskje lurt på hvofor. Forklaringen er ganske enkel, og omfatter såvel dramatiske hendelser som plutselige giftermål og innblanding fra myndighetene. Derfor har jeg tenkt til å bidra med et lite resymé av de aktiviteter som har erstattet bloggskriving for redaksjonen i de seneste måneder:

Selv har jeg rett og slett ligget i dekning, dette som en følge av at Vicente Modahl, Mathilde Faldbakken, Daniel Flyum Neira og Gaute Brockmann gikk sammen om å spleise på en yrkesmilitær dødsskvadron med det mål for øyet å fjerne meg fra jordens overflate. Jeg har bodd i en jordhytte på Færøyene, der jeg for det meste har brukt tiden på å meditere, tilberede elgkjøtt og øve meg på å beskrive situasjonen i midtøsten mest mulig presist kun ved hjelp av ordene "seljefløyte", "karmosinrød", "sogneprest", "dørslag", "komponist", "eller", "heksagon", "og", "rompgrogram", "defekt" og "utfordring". På denne måten har jeg holdt min litterære hjernehalvdel i trim på en, føler jeg selv, utmerket måte. Nå har jeg dessuten samlet nok mot til å returnere til Norge for å ta opp kampen med de nevnte uromomenter, og i forrige uke gjorde jeg betydelig fremgang da Mathilde Faldbakken ble offer for en brutal men vellyst-preget kvelning ved mine egne, kalde hender.

Min medgrunnlegger ble på om lag samme tid tvangsgiftet bort til en svært tykk egyptisk pike av sin mor, som var for opptatt av å slå kloa i et lukrativt stykke ørkeland-medgift til å tenke nevneverdig på sin sønns velvære. I ettertid angret hun dog sin fremfusne atferd, og som plaster på såret spanderte hun et halvt års opphold på den nystilte helsefarmen hun grunnla i Sinai. Fatima har visstnok vært ivrig med treningen, og de siste rykter/håndskrevne brev vedlagt eksplisitte bilder vitner om at hun etter å ha gått ned 48 kg har blitt en riktig nordafrikansk babe.

Bidragsyter nummer tre skulle bare en kort tur til USA for å fylle bensin og spise hamburger, men da han ville ta flyet tilbake til redaksjonsmøtet neste uke ble han nektet innreise av norske myndigheter, som stilte ubehagelige spørsmål rundt hans deltagelse i bataljen mellom anarkistene og kommunistene på Rena i 1993, der femten mennesker forøvrig mistet livet. Fortvilet sendte han telegram tilbake til sine venner i Norge, som etter litt om og men og uttalelser som "Er han egentlig så fet?" sendte ham sparepenger nok til plastiske operasjoner og ny identitet. Nå er han ikke bare tilbake i landet, men også i besittelse av et nysmidd ansikt av aller ypperste Los Angeles-kvalitet. Resten av redaksjonen gratulerer.

Siste medlem av redaksjonen har rett og slett blitt holdt fanget av jøder, torturert, skamklipt, gjort eksperimenter på og tvunget til å synge israelske folkeviser. Det lykkes en stormtropp fra Telemarksbataljonen å befri ham fra en kullkjeller i Berlin kort tid tilbake, men ikke før etter at sionistene som en siste gest foretok "tusen nålers dans" på tungen hans.

Poenget er uansett, venner, at nå er vi tilbake. Idioter skal atter kåres. Land skal gjenvinnes, surrogatblogger skal hånes, drinker skal svinges og lysekroner skal brukes som dekor når vi feirer vårt comeback i glamorøse vendinger neste uke. Og det er også da livet skal dele ut sin velfortjente knyttneve til alle Bjørn Afzelius-noksagter som tok oss for døde. Pennen vår er dødelig, og magasinet har aldri vært så fullt.

utsøkt hilsen
Vlad